Mobbing
10 feb 2011 4 kommentarer
I grunn hadde jeg tenkt å ta opp et helt annet tema i dag, men dette temaet er overalt for tiden, så i dag får dere et lite innblikk i hvordan hverdagen var for meg som barn. Foreldrene mine gjorde sitt beste for å stoppe mobbingen, men lærerne mente jeg ikke tålte noen ting. La oss begynne slik.
I VG står det mye om mobbing for tiden. Det er bra og dårlig på samme tid, for det drar opp mange vonde minner. Jeg har blitt mobbet mye, helt til “voksen” alder (jeg blir nok aldri helt voksen nei, hurra for det) og jeg husker mye av det vonde. Jeg husker å ha blitt drapstruet to ganger til og med:
Som liten, husker jeg at det fantes øredobber som på en måte var klistremerker. Man klistret dem på øreflippene, og det var mange flotte farger og former. Slike hadde jeg fått/kjøpt. Det var så gøy med dem og de var så innmari fine! Etter en helg kom vi hjem (jeg og foreldrene mine tror jeg) og broren min hadde tydeligvis hatt besøk/fest. På veggen min var alle de fine klistreøredobbene klistret opp, og en lapp i tillegg. Til sammen stod det: “Ingvild skal dø”.
Jeg husker også å gå ut for å hente posten. Jeg åpnet postkassa og inni lå det en lapp formet som en bil som kjørte på noen. Inni lappen stod det: “Pass deg, for noe.” Jeg fant faktisk ut hvem det var, og selvsagt var det jo “bare for gøy”. Da hadde jeg allerede såret ei kjempegod venninne ved å anklage henne…jeg håper hun har tilgitt meg for den der. Jeg sa tross alt unnskyld, noe de forbaska jentene som lagde den lappen aldri gjorde. Jeg husker at jeg var så redd!
Jeg kunne nevnt i fleng hva mobberne gjorde. Utestenging, jeg ble ledd ut flere ganger, mobbet for klesstil, mobbet fordi jeg gråt så mye, den fine dyre buksa mamma hadde kjøpt til meg selv om vi ikke hadde råd fant jeg klippet opp i garderoben etter en gymtime på ungdomsskolen. Eller da jeg logget meg inn på skolens nettverk i førsteklasse på gymnaset og fikk se at folk synes at jenta i The Exorcist var MYE vakrere enn meg når hun var på sitt skumleste og “styggeste” i filmen. Det gjorde vondt. Og det gjør fremdeles vondt. Jeg vet at det ikke er så lurt å se meg over skuldra for å titte på de minnene, de bringer opp mange ubesvarte spørsmål og mye angst. Samtidig synes jeg det er lurt å få det frem i lyset. Det blir litt som Voldemort i Harry Potter. De som er redde sier “He who shall not be named”. Harry sier alltid Voldemort.
Jeg er ikke redd for de menneskene lenger, men jeg vil ikke møte dem igjen. Ikke fordi jeg fortsatt er sint på dem, for det er jeg, men fordi jeg ikke har noe å si til dem lenger. Hva SKAL jeg si da? “Hei, husker du da du skrev drapstrusler til meg, var ikke DET gøyalt?”. Faktum er at det ikke var særlig gøyalt for ei lita jente å få drapstrusler. Samtidig må jeg jo si at noe godt faktisk kom ut av det hele. Det betyr IKKE at jeg har det greit med det som skjedde.
Det gode som kom ut av det var at jeg fort lærte meg å gå min egen vei. Jeg lærte meg å like det jeg liker, og å ikke gi etter for gruppepress hele tiden (selv om jeg gjorde det noen ganger for å være en av de kule. Det endte alltid med at jeg ble ledd ut) og jeg lærte at jeg ikke trenger å være slem for å bli populær. I tillegg har jeg lært at erfaringene mine kan brukes til noe bra. Erfaringene jeg har gjort meg har faktisk inspirert meg til å ville bli lærer! Som lærer har jeg en sjanse til å gripe inn før det går så langt at folk får drapstrusler på veggen og buksene sine klippet opp i gymmen. Kan jeg bare hindre at EN person går igjennom det samme mobbehelvetet som jeg gjennomgikk, så er det verdt det. Det er faktisk mer verdt enn noe annet jeg kan gi et menneske.
Det eneste jeg ønsker er at mobberne skal si unnskyld til meg for det de gjorde, men jeg veit godt at det ikke er slik det foregår. Derfor tenker jeg heller at jeg har flyttet vekk fra hjembygda mi og at jeg nå har ekte vennskap med folk rundt meg. Jeg har folk som er glad i meg. Jeg har folk som BRYR seg, som ville reist seg opp og passet på meg om noe slik hadde begynt her jeg bor nå. Men noen ganger…sent på kvelden, på en dårlig dag når tankespinnet er som verst, da tenker jeg: “Hadde de rett? Er jeg virkelig så stygg? Det må være sant, jeg er stygg og dum og feit og lat, jeg er ikke verdt noe. De hadde rett hele gjengen.”
Desverre har mobberne mye råderett over tankene mine fremdeles, for jeg slapp jo aldri unna. Jeg hører seks stemmer i hodet og har gjort det siden jeg var fire. De overtok når barna på skolen sluttet, så mobbing? Det var der hele tiden. Nå er jeg “voksen” og jeg vil bare si en ting…jeg kan ikke tilgi. Hvordan kan jeg tilgi når de ikke sier unnskyld?
~Winther~
Ord for dagen fra meg:
Det å rive et menneske fra hverandre er enkelt. Noen velplasserte ord. En drapstrussel eller to. Ødelegge klærne deres… Å gi et menneske trygghet derimot DET krever arbeid det, men fruktene du høster er så mye vakrere enn de du høster med mobbing.
- Ingvild
Grevling i taket? Nei…noe mye verre
01 feb 2011 2 kommentarer
Når edderkoppen angriper!
Her er historien som uten tvil kan få de fleste til å grøsse. Det er også et bevis på at primalhjernen vår, den delen av hjernen som styrer fobiene våre (de vi ikke vet hvor kommer fra i alle fall) fortsatt eksisterer. Her er historien om hvorfor jeg ble sovende på sofaen i omtrent en uke.
Jeg hadde lagt meg for kvelden, lyset var av (noe som er en sjeldenhet fordi jeg er mørkeredd), og jeg var på vei inn i drømmeland. Alarmen på mobiltelefonen var på og jeg var forberedet på å stå opp tidlig dagen etter for å gjøre ting jeg hadde planlagt den dagen. Penn & Teller stod på pcen og jeg hadde hodetelefonene over senga så jeg kunne lytte imens jeg sovnet slik jeg alltid gjør. Etterhvert forsvant jeg ned i drømmeland og alt ble svart. Men plutselig…
Jeg bråvåknet. Det var ingen grunn til at jeg skulle våkne, det var bare en time eller to etter at jeg hadde sovnet, stemmene var ganske rolige kvelden i forveien, og det var passe varmt på rommet. Alt tilsa at jeg skulle få en rolig natt. Mine trådløse hodetelefoner hadde fortsatt strøm så lydene var der fremdeles, noe som alltid er beroligende. Idet jeg åpnet øynene så jeg en GEDIGEN edderkopp på veggen rett ved hodet mitt. Øynene mine åpnet seg i vill frykt og før jeg visste ordet av det hadde jeg rullet ut av senga mi og løpt inn i stua samtidig som jeg hadde lukket døra til rommet mitt grundig. Nå hadde jeg to valg, vekke mamma som skulle på jobb dagen etter, eller legge meg på sofaen og fortelle om monsteret dagen etter. Jeg valgte det siste.
Dagen etter fortalte jeg det til min mor, og istedenfor å kjefte på meg eller å si: “Det er jo bare en edderkopp!” så sa hun: “Kom så skal jeg hjelpe deg å få datamaskinen din ut fra rommet, så ordner vi dette.” Hun hjalp meg å få ut maskinen, mobilen, laderen og mer imens jeg stod og trippet på terskelen til mitt eget rom og gråt mine bitre tårer. Jeg skalv og hyperventilerte og følte meg forferdelig dum fordi jeg er så redd for edderkopper. Men min mor hadde kloke ord å si til meg: “Du kan ikke noe for at du er så redd for slike ting, akkurat like lite som jeg kan noe for min egen frykt for edderkopper. Primalhjernebiten vi fikk fra våre forfedre sier at denne edderkoppen er på størrelse med de farlige og giftige edderkoppene som fantes på deres tid.” Snakker om arv! Kunne jeg ikke heller fått en ubendelig trang til å trene?
Nå skal det sies at ingen edderkopper i Norge egentlig er farlige for mennesker. Joda, det er faktisk en del som er giftige men tennene deres klarer ikke å penetrere menneskehud, de er rett og slett for små, så vi er ikke i direkte fare fra å bli myrdet av giftige edderkopper. Samtidig er det noe i dette med fobi, det ER skummelt å våkne midt på natten og så se en diger edderkopp krabbe bortover veggen. Det betyr faktisk at min hjerne vekket meg fra en dyp søvn for å advare meg mot en potensiell fare!
Nuvel…
Min mor er en formidabel kvinne. Hun er faktisk så tøff at hun ristet klær, sjekket kriker og kroker og støvsugde på mitt rom slik at jeg skulle kunne føle meg trygg igjen. Først for to dager siden klarte jeg å sette min pc inn på rommet igjen for da hadde vi sammen (mest mamma) gått igjennom rommet mitt og sett etter skumle ting. Så reide jeg opp sengen, lagde meg en smoothie bestående av jordbær og banan (nam), og satte meg ved min pc. Nå sover jeg i egen seng igjen, det gjorde jeg fra dagen jeg flyttet pcen tilbake, men du kan banne på at jeg sjekker hver krik og krok før jeg legger meg.
Det er noe i det å sjekke under senga for monstre!
~Winther~
Vennligst vent imens passordet blir byttet ut…
31 jan 2011 Legg igjen en kommentar
Når en idiot logger seg inn på din blogg og skriver banneord på en eller annen side som du ikke har peiling på hva egentlig er så blir det plutselig litt vanskelig å opprettholde en seriøs blogg. Om du lurer fælt på hva det lange lange engelske banneordet har å gjøre med mbbloggen så har det faktisk ikke noe som helst med denne bloggen å gjøre. Det er totalt usmakelig og uspiselig og jeg synes ikke det er greit å ha det i sammenheng med denne bloggen. Denne bloggen er nemlig et sted hvor jeg skriver om MB og det å være MB-er og menneske. Og å være menneske inngår også å være hyggelig mot dem rundt deg.
Jeg har herved skiftet passord og ser meg for god til å la dette få noen andre konsekvenser for den det måtte gjelde enn at jeg synes veldig veldig synd på deg og at du burde få deg litt hjelp. Lykke til videre i arbeidslivet og i kjærligheten unge mann eller kvinne eller hvem det enn måtte være.
Morsomt nok var det en side jeg ellers kunne tenkt meg å lese litt mer på fordi jeg har en veldig sær humor men det passer seg ikke å legge igjen kommentarer på nettet med mbbloggen sitt navn. Dette er en seriøs blogg, vennligst ikke gjør slikt.
Takk, hilsen Winther.
Lenge siden sist
31 jan 2011 2 kommentarer
in Blogg, Utfordringer
Nå er jeg fullstendig klar over at det er lenge siden sist jeg la ut et innlegg på denne bloggen så jeg tenkte å oppdatere der elitt på hvorfor det har blitt så lang pause.
Grunn nummer 1:
Jeg har lagd en laiv. En laiv, spør du? Hva i huleste er en laiv? For å svare på dette må jeg igjennom en hel masse forklaring, så prøv å henge med, jeg skal gjøre det så kort som overhodet mulig. Laiv rollespill er for det første ordentlig moro men mye jobb. Det første man trenger er et plott. Det andre man trenger er deltagere og roller til alle disse deltagerne. Det blir altså et slags skuespill som deltagerne lager selv. Improvisasjonsteater uten tilskuere, hvor opplevelsen er selve poenget med å delta på en laiv. Man trenger også plass å spille på (gjerne litt unna folk fordi vi skyter med startpistoler og har gjerne latexkniver, og det har en tendens til å bli litt teaterblodig rundt omkring). Deltagerne går ut ifra sin rolle og vet ikke hva som kommer til å skje. De får forbindelser til andre deltagere og må spille på dette, og plutselig kan det skje noe uventet. Der kommer SIS inn. SIS er som regel mennesker som vet hva laiven går ut på og som har gått med på å skremme livskiten ut av andre. Fryktelig morsomt, men det er dyrt og det er mye jobb å skrive så mye. I tillegg må man som arrangør ha mange mange møter med sine medarrangører for å avtale og å sette dem og SIS litt inn i hva som skal skje på laiven.
Og så er det ikke bare det som må til, du må ta hensyn til psykiske og fysiske plager og sørge for at alle kan kunne delta på lik linje med andre. Det er også slik at det er fint å ha kjøkkenfolk som lager maten til alle disse spillerne så det må også til, og man må sørge for at de også kommer ut i spill. De har jo ikke betalt for å stå på kjøkkenet en hel helg. I tillegg må man altså søke om penger, snakke med masse forskjellige folk, og ordne seg slik at man ikke har alt ansvaret selv. Det er MYE jobb, så det er grunn nummer 1 til at det har blitt så langt siden sist blogginnlegg.
Grunn nummer 2:
Jeg er litt idéløs for tiden. Hva skal jeg skrive om? Jeg som har masse planer om fremtiden og alt mulig. Jeg føler vel kanskje ikke at jeg har så mange utfordringer for tiden, for jeg takler dem så bra! Så om jeg har en litt stille tid på bloggen er det fordi jeg sliter litt med å finne noe å skrive om.
Grunn nummer 3:
Jeg har en liten depresjon gående, den er ikke alvorlig, men det er nedsatt grunnstemning som gjør at jeg blir fryktelig sliten av veldig små ting, og da mister jeg inspirasjonen min for en stund. Men, jeg prøver så godt jeg kan. Skal se om ikke det kommer et innlegg i morgen også 
Mvh Winther.
Besøket
10 jan 2011 9 kommentarer
in Blogg, MB - utdanningen, Psykiatri, Utfordringer
I dag tenkte jeg å snakke om å besøke en venn på psykiatrisk. Min venn, min bestevenninne (jeg har to bestevenninner, minst), eller Rosa som jeg liker å kalle henne, er innlagt på en avdeling i nærheten for tiden. Jeg savner å se henne smile, men i dag dro jeg på besøk til henne og snakket med henne, tok henne i hånda, smilte til henne og fikk mange smil og latter tilbake.
De falmede byggene lyser imot meg. Det er tøft for meg å skulle tilbake hit for å besøke noen, men Rosa er verdt det. Jeg har gruet meg voldsomt på forhånd og fikk panikk på vei opp den siste bakken, men jeg har med meg en stor Hello Kitty bamse og jeg kan bare ikke skuffe henne. Min egen angst for å vende tilbake til dette stedet får være min egen angst, det er ikke meg det handler om akkurat nå.
Jeg parkerer og går mellom de store bygningene. Jeg smiler opp mot en av avdelingene, det var jo der min egen bedring virkelig begynte. Så retter jeg nesa bortover igjen. Jeg har sminket meg grundig, det er min maske i dag har jeg funnet ut. I dag trenger ikke pleierne se min angst, og det trenger heller ikke Rosa å gjøre. I dag handler om at vi er to sjeler som savner hverandre, stoler på hverandre, og liker hverandre.
Jeg har vært innlagt på samme sted som Rosa nå er innlagt. Ikke samme avdeling, men samme plass. Det å skulle reise tilbake dit så jeg egentlig ikke som noe problem, men når jeg nærmet meg kjente jeg angsten komme krypende. Å sitte i bilen og kjøre opp den siste lille biten med vei til parkeringsplassen fikk pulsen til å stige og jeg fikk bomull i hodet, hjertet hamret mot brystkassa og jeg tenkte: “Jeg må si at jeg ikke kommer”. Så tenkte jeg meg om og kom frem til at det gikk ikke. Jeg hadde sagt jeg skulle komme og jeg ville ikke skuffe Rosa så jeg svelget angsten og parkerte bilen før jeg gikk bort til bygget der avdelingen hennes ligger og ringte på.
Døren er åpnet og jeg er på besøksrommet. En liten stund senere kommer Rosa og ett stk. personal-mann inn.Personal-mannen setter seg ned rett innenfor den lukkede døren. Jeg klemmer Rosa og gir henne Hello Kitty bamsen. Hun blir glad, og jeg ser det på hele henne. Vi setter oss ned og det første hun gjør er å ta hånda mi. Av og til klemmer hun hånda mi, som for å undersøke om hun holder hardt nok, eller så er det en bivirkning av medisinene. Uansett er det godt å kjenne hånda hennes i min egen hånd.
Hun er Rosa med hele seg. Hun går kledd i de samme flotte fargene som jeg synes hun er så pen i, men Rosa ser sliten ut. Hun ER sliten. Hun har hatt en dårlig dag.
Det var godt å se Rosa igjen. Hun er seg selv med hele seg og det setter jeg sånn pris på. Hun er et fantastisk menneske som gjør dagen min lysere uansett om hun har det dårlig eller bra. Rett før jeg møtte henne tenkte jeg:
“Er hun den samme?”
Svaret er selvfølgelig ‘nei’. Ingen av oss forblir den samme hele livet, vi forandrer oss fra sekund til sekund men kjernen forblir den samme, akkurat som Rosa fremdeles var Rosa men…annerledes. Sterkere. Tryggere. Hun har håp, og det er viktig å opprettholde det håpet. Jeg sa til henne at jeg tror fullt og helt på at hun klarer dette, fordi jeg kjenner henne så godt at jeg vet at hun ikke gir seg før hun blir skrevet ut igjen. Hun er sta på en god måte.
Rosa hviler seg på Hello Kitty bamsen, så retter hun seg opp og ser bort på meg med et glimt i øyet.
“Har du gjemt en fil i bamsen?”
“Nei,” smiler jeg tilbake og så ler vi litt. Rosa liker å leke med ord og samtaler, noe jeg også gjør. Rosa smiler igjen og vi snakker om musikk, å file seg ut av et vindu på avdelingen, og ler ennå mer. Til og med personal-mannen som sitter ved døra trekker på smilebåndet.
Det var en god samtale med Rosa. Et godt besøk. Rosa virker sliten og trøtt så jeg ble ikke mer en en halv time. Nok til å klemme henne, holde henne i hånda, gi henne bamsen, prate litt og se at hun hadde det nogenlunde bra. Jeg skulle så gjerne blitt lenger men det ville slitt henne ut. Det ville slitt meg selv ut, for jeg fikk noen overraskelser som jeg ikke ventet for å si det slik. Jeg digger min Rosa så jeg ble ikke utslitt, men det var selvsagt vondt å se at hun ikke hadde det bra. Så må jeg huske på at å besøke henne er fordi jeg vet hvor ensomt det kan være, jeg vet hvor lite det er å gjøre når en er innlagt, og jeg er en egoistisk person også, jeg trenger å se at hun har det ok.
Jeg sier at jeg må tenke på å komme meg hjemover til middag. Rosa sier at de nesten ikke får kylling der inne, så jeg må spise litt kylling for henne. Jeg sier Torsdag (og det skal jeg faktisk). Vi reiser oss. Personal-mannen reiser seg og åpner døra. Jeg sier at jeg kommer på besøk igjen, uansett hvor Rosa er. Det er akkurat da hun snur seg halvveis imens hun holder bamsen, smiler til meg og sier:
“Jeg skal ingen steder.”
Hun er så flott, Rosa. Hun gjør det beste hun kan med det hun har. I dag sørget jeg for å få henne til å huske at det ikke er noen skam å bli innlagt igjen for hun har ikke kontroll over når hun blir syk. Jeg vet ikke om hun helt trodde meg, men jeg mente det jeg sa. Det er ofte så fullt av skam å bli innlagt når man har hatt det ok i en periode, for meg er følelsen av skam forbundet med at jeg vil at alle skal ha det bra. Når ikke jeg har det bra har heller ikke andre det bra og da har jeg gjort noe slemt. Da er jeg slem fordi jeg har blitt syk igjen. Men det er jo selvsagt ikke min feil at jeg ble syk igjen! Sånn ER det bare, og den usikkerheten må jeg leve med resten av livet. Akkurat som Rosa må det. Og veldig mange andre.
Rosa er allerede bedre enn det hun har vært. Hun har ikke sluttet på medisinene sine, men det medfører selvsagt sine helt egne bekymringer, for hva om medisinene ikke fungerer mer? Rosa jobber så utrolig hardt med å bli bedre. Hun bruker tiden godt og hun gjør det hun kan.
Vi har begge forandret oss som mennesker, til det bedre, mener vi begge. Hun har så rett. I løpet av MB-året har vi forandret oss til vi ble nesten helt ugjenkjennelige, men vi mistet aldri kjernen vår.
Jeg gleder meg til å besøke Rosa igjen. Hun er en vakker, talentfull, sterk, pålitelig og nydelig person som jeg tenker på hver eneste dag. En vakker dag blir hun bedre igjen, og så kan jeg og hun reise ett eller annet sted og oppleve noe gøy sammen.
Stå på Rosa, du er helt fantastisk!
~Winther~
Et lite jule-eventyr
20 des 2010 Legg igjen en kommentar
in Blogg, MB - utdanningen, Praksis
Det var en gang en MB-er som het Spinnvill. Hun hadde jobbet i den magiske mursteinsblokken i lang tid. To dager i sin travle uke reiste hun til den magiske mursteinsblokken og skrev på en magisk maskin, som på magisk vis viste ordene hun trykket ned på noen magiske taster. Noen ganger reiste Spinnvill ut i verden rundt seg for å fortelle om hvordan det var å arbeide i den magiske mursteinsblokken, og noen ganger fortalte hun om all magien hun hadde opplevd i sin søken etter å bli MB-er.
Spinnvill var meget opptatt av rettferdighet en gang i livet, og hun var redd for at folk skulle oppleve den samme urettferdigheten hun møtte første gang hun møtte Hjernemagikerne. Hjernemagikerne prøvde så godt de kunne å fikse problemer som vanlige magikere og mennesker støtte på, som at de ikke orket å gå ut av huset, eller at en liten trylleformel hadde slått feil og sendt stemmer inn i hodene deres. Første gang Spinnvill møtte Hjernemagikerne var de altfor opptatt med seg selv til å skjønne at Spinnvill trengte støtte, hjelp og veiledning.
Etter hvert tok Spinnvill sekken på ryggen og reiste lenger enn langt. Etter syv fulle måner, kom hun endelig frem til Hjernemagikernes hovedsete. Der forklarte Spinnvill alt om trylleformelen hun hadde laget selv for å gjøre verden vakker, og hvor dårlig det hadde gått da hun forsøkte å utføre den. Hjernemagikerne nikket med hodene sine, og etter ennå en full måne sa de at hun var velkommen til C-31, også kalt ”Feilslåtte trylleformlers utredningspost.” Der trengte de å vite mer om den feilslåtte trylleformelen, hvilke ingredienser Spinnvill hadde brukt, om hun hadde fått noen ingredienser av noen andre, og hvorfor hun ville utføre trylleformelen.
”Jeg ville jo bare at alle skal ha det bra. Nå er det jo snart jul,” sa Spinnvill. Hovedhjernemagikeren nikket med hodet sitt, og så sa hun: ”Hva med deg da? Vil ikke DU ha det bra?” Spinnvill så forskrekket på Hoverhjernemagikeren: ”Jeg? Hva betyr JEG i den store sammenhengen? Har du ikke sett trylleformlene folk kaster på hverandre i andre land? I forhold til de trylleformlene som treffer mennesker og magikere der nede er jeg bare en prikk på en statistikk over feilslåtte trylleformler.” Hoverhjernemagikeren så lenge på Spinnvill før hun snakket igjen: ”Ja ja Spinnvill…jeg håper du innser hvor mye du egentlig betyr for magikere og mennesker rundt deg.”
Åtte lange fulle måner tok det før Spinnvill klarte å komme seg litt. Ikke var hun så sint lenger, og ikke mente hun at hun ikke kunne noe heller. Den feilslåtte trylleformelen måtte hun nok rett og slett lære seg å leve med, mente Hovedhjernemagikeren. Spinnvill ble fast bestemt på å gjøre nettopp det.
Etter ennå et år hvor hun hadde vært et annet Hjernemagiker sted, bestemte hun seg for å søke noe hun fikk vite om gjennom en Storhjernemagiker*, nemlig noe som het MB-utdanningen. Eller Medarbeider med brukererfaring. Spinnvill søkte seg dit og fikk møte to av de helt vanlige menneskene som skulle vise henne vei gjennom året, og Spinnvill rynket brynene.
”Hva med trylleformelen da?” spurte hun. ”Trylleformler bruker vi ikke her,” svarte en av damene. Spinnvill nikket og tok det med stor fatning helt til hun kom hjem. ”INGEN trylleformler?” hvisket hun til seg selv, ”INGEN?”.
En av damene ringte henne og sa at hun var hjertelig velkommen en full måne senere, og Spinnvill ble veldig glad. Kanskje det kunne bli gøy å vise de andre noen trylleformler?
Men da hun kom dit, viste det seg at alle de andre også hadde blitt rammet av feilslåtte trylleformler, og Spinnvill ble redd. Hva hadde hun gjort? Hvorfor var hun her? De andre der var jo slike storslåtte magikere som hadde gått ferdig magikerskolen, og Spinnvill var yngst i hele gruppen. Skremt, holdt Spinnvill seg fast i det at hun hadde fått lov til å bli med i gruppa imens mange andre magikere ikke fikk lov til å komme dit. HELDIGVIS hadde ei venninne av Spinnvill også kommet inn, nemlig Rosa. Rosa var også skremt etter å ha møtt de andre, og sammen bestemte de seg for å støtte hverandre gjennom året som kom.
Hver gang Spinnvill ville bruke en trylleformel på skolen, særlig når hun møtte en utfordring, fikk hun beskjed om at trylleformler ikke brukes under denne undervisningen. Skuffet, tenkte hun at det bare var å gi opp med en gang, det var ikke noen vits i engang å prøve, for hun hadde alltid brukt en slags magi for å hjelpe seg selv gjennom vanskelige perioder.
Etter hvert ble hun spurt om hva hun liker å gjøre. Spinnvill ble rådvill, hva HUN liker å gjøre? Hvorfor i all verden ble hun spurt om det? INGEN spurte Spinnvill om hva HUN ville gjøre. Kanskje bortsett fra Mor Magi, moren til Spinnvill. Og selvsagt Far Magi og hans trofaste medhjelper M. Magi. Noen ganger spurte også Hjernemagikeren som var Spinnvills helt egen Hjernemagiker om hva Spinnvill likte å gjøre, men nå var hun rådvill. Heldigvis visste en såkalt Veileder hva de skulle gjøre med det. De satte opp en liste over hva Spinnvill mente hun var god til. Spinnvill snakket om å jobbe på magikerakademiet, men derfra fikk hun et nei. Så tenkte hun at kanskje hun kunne jobbe med en magisk maskin, og trylle frem ord som gav litt mening. Hun og hennes veileder bestemte seg for det.
Da hun fikk telefon fra sin Veileder og ble spurt om hun kunne tenke seg å jobbe i samme bygning som henne ble Spinnvill helt…spinnvill. Der skulle hun trylle frem ord på maskin og hun skulle legge det ut på et vis som gjorde at alle som kunne snakke og lese samme magikerspråk kunne lese det. Men hva skulle hun skrive om? Jo, hun skulle skrive om den store sammenhengen, nemlig sammenhengen mellom Den feilslåtte trylleformelen og livet rundt henne.
Etter hvert som hun skrev ble Spinnvill mer og mer sikker på at hun kunne klare det. To dager i uken fløy hun inn til den magiske mursteinsblokken og tryllet frem ordene på den magiske maskinen, før hun la det ut. De andre menneskene der gav henne masse ros for de flotte ordene, og Spinnvill følte at hun var verdt noe, at hun virkelig kunne noe hun også etter å ha vært sikker på at hun var fullstendig ubrukelig så innmari lenge. Spinnvill ble flinkere til å bruke hendene sine til å trylle frem ordene, og ikke tryllestaven eller trylleformler. Snart ble hun sendt hit og dit for å snakke om Den feilslåtte trylleformelen, hvordan hun ble bedre, og hvordan den hadde påvirket henne i livet.
Spinnvill så at det hvite teppet** la seg, og bestemte seg for å gjøre noe hun alltid hadde hatt lyst til å gjøre. Mor Magi og Far Magi og alle rundt henne hadde gjort det, så hvorfor ikke hun også? Hun gikk til den høyeste Magikeren og leverte tryllestav, kappe og hatt til ham og sa: ”Jeg vil ikke være magiker mer.” han så lenge på henne: ”Da får du ikke bruke kreftene dine mer heller,” sa han. ”De MAGISKE kreftene trenger jeg ikke,” sa hun, ”Bare jeg får beholde vettet. Og ikke vil jeg vite om hvor bra det er å være magiker heller, for det har aldri hjulpet meg.” Den høyeste Magikeren så lenge på henne: ”Du er smart du Spinnvill, du liker å gjøre det på den harde måten.” Spinnvill kikket opp og smilte: ”Det finnes ingen annen måte å få det bra på for meg,” sa hun. Han nikket, knipset med fingrene, og så var Spinnvill ute på plassen foran Den høyeste Magikerens palass. Nå var hun altså menneske, og kunne ikke bruke magi.
Og det føltes så godt! Det var som om ting fikk nye farger, lukter ble sterkere, å gi noen en klem ble en helt annen opplevelse. Og da juletiden kom, gledet hun seg mer enn noensinne før, ja, det var nesten som om trylleformelen aldri hadde slått feil og gitt henne stemmer i hodet. Selv om de var der, var de ikke så høylytte lenger og Spinnvill ble ellevill.
Snart kikket hun rundt seg, på venner, familie, kollegaer og alle hun kjente. Og hun så hvor bra de hadde det når hun også hadde det bra. De ble gladere og gladere for hver dag som gikk!
Spinnvill tenkte tilbake på Hovedhjernemagikeren på C-31.
”Ja,” sa Spinnvill, ”Jeg betyr noe for noen. Jeg betyr også noe for meg selv. Jeg ER faktisk viktig i den store sammenhengen!” Hun smilte for seg selv og sprang hjem til Mor Magi som tok imot henne med åpne armer og en god lang klem. Spinnvill ville så gjerne takke alle som hadde hjulpet henne på vei, men hun visste at de kikket i spåkulen sin av og til for å sjekke hvordan hun hadde det, så hun visste at DE visste at hun hadde det bra. Spinnvill smilte for seg selv, om en full måne skulle hun få møte igjen de andre magikerne med de feilslåtte trylleformlene. Eller…MENNESKENE, for de hadde gitt fra seg kappe, hatt og tryllestav, alle som en.
Spinnvill kikket opp på juletreet og så på Mor Magi. Spinnvill trengte ikke lenger magi for å klare seg…hun hadde det bra AKKURAT slik som det var nå.
God jul alle sammen!
(*en av lederne i flerfamiliegruppa, **snø. Har du flere spørsmål? )
Da kom dagen
20 des 2010 3 kommentarer
in Blogg, MB - utdanningen, Praksis
Så er dagen kommet. Jeg skal ut og stå på egne bein, som ikke skal skjelve så kraftig at jeg detter sammen. De skal holde meg oppreist og når det blir storm skal jeg sette sjøbein. Jeg er glad jeg har en stund på å bestemme meg hvordan jeg vil gå videre med alt sammen, det er noe jeg har valgt. Nå vil jeg gå på dagsenter en stund, og jobbe med ting jeg er glad i å jobbe med. Og forberede meg til å gå på vanlig skole igjen.
Det er så merkelig å sitte her og vite at etter i dag kommer det til å mangle en nøkkel på nøkkelknippet mitt. En nøkkel som har betydd masse. Nøkkelen til arbeidsstedet mitt. Den har hengt trofast på nøkkelknippet og ventet på å bli brukt på døra til kopirommet. Den har blitt brukt flittig, og den har en sånn god tyngde når jeg holder i nøkkelknippet. Det blir altfor lett uten den nøkkelen.
I dag stod jeg opp ekstra tidlig for å riktig nyte stillheten før jeg reiser på jobb. Jeg satt i et halvmørkt rom og tenkte på at det er siste dag som jeg er på Mølla Kompetansesenter imens jeg er i praksis, og det traff meg rett i hjerterota. 25 år gammel har jeg endelig hatt min første praksisplass…og det føles bare så utrolig bra!
Det er godt å vite at jeg skal fortsette å skrive denne bloggen, for den har betydd masse for meg! Jeg vil fortsette å fortelle hvordan livet som MB-er er, og hvordan det går videre, for en MB-er slutter egentlig aldri å jobbe. Jeg kommer til å møte folk som trenger å snakke litt, eller folk som er sinte, eller slitsomme, eller rett og slett irriterende. Da trekker jeg pusten og tenker: ”Hvorfor blir jeg så irritert av dette?” og så puster jeg ut. Jeg vedkjenner at det er noe ved dem som minner om noe jeg selv gjør, og det irriterer meg på et nivå jeg egentlig ikke helt får tak på. Så da bruker jeg SOAL.
Tenk så mange hjelpemidler jeg har fått i løpet av dette året! Nå tror jeg ikke lenger jeg kan klare det. Jeg VET nemlig at jeg kan klare det jeg setter meg fore. Jeg er ikke lenger ”Prinsesse vil ikke” jeg er ”Prinsesse kan masse!”. Det er så mye jeg kan, og det er en ting jeg gjerne vil. Studere til å bli lærer. Jeg skal nok få det til, skjønner dere, det skal gå så bra! Jeg GLEDER meg virkelig til å gå ferdig gymnaset, så rart det enn høres ut for dere ”normale” mennesker der ute. Skole er nemlig en ting jeg alltid har hatt lyst til å like. Og nå føler jeg at jeg er klar til å like skolen igjen.
Jeg sa til meg selv at jeg ikke skulle gjøre noe stort utav det å slutte, men jeg vil likevel få skrive litt her nederst til mine kollegaer:
Jeg takker den superskjønne TJ for at du har latt meg knabbe pcen din så mange ganger, og at du viser så mye forståelse for både deg selv og andre. Du er rett og slett fantastisk.
Jeg vil også takke T (haha nå forvirrer jeg folk her) for mange flotte samtaler, humor, og frasen jeg aldri klarer å glemme ”Just do it.” Jeg har begynt å si det selv også, jeg vet neimen ikke om det er bra eller dårlig. Tror det er bra jeg!
Jeg vil takke S for de flotte samtalene vi har hatt, og for inspirasjon til å ta vare på menneskene rundt meg. Du er ei flott dame, og jeg er så glad for at jeg har fått jobbe sammen med deg.
Jeg takker V for å ha lest igjennom blogginnleggene og gitt meg så mye positiv feedback. Det gjør meg glad, og jeg føler at jeg gjør noe som betyr noe for noen andre og for meg selv. Jeg takker deg også for inspirasjonen til å skrive hovedoppgaven som jeg gjorde, uten deg hadde jeg sikkert skrevet om noe annet. Det virker som om den oppgaven var ment for å bli slik den ble gitt. Stå på!
Jeg vil også takke sjefen min, R, for at du har stilt opp som en helt fantastisk god sjef. Du har god forståelse for mine behov som menneske og du har også en helt fantastisk morsom humor. Jeg er så innmari glad for at jeg fikk deg som sjef, vi har snakket mye sammen og du har vist meg at det går an å ha det rimelig bra selv om ikke alle dager er like gode.
Til sist vil jeg takke leserne av bloggen for at dere er så tålmodige, og at dere svarer på noen av innleggene med kommentarer. Det betyr masse for meg, og jeg er glad for at dere leser bloggen og at den betyr noe for dere.
PS: Siden jeg fortsetter å skrive blogginnlegg så sees vi jo igjen etter nyttår!!!!! Hurra!
Dagens spørsmål:
- Hvis du kunne gjort hva som helst i hele verden, hva ville du helst gjort?
Bloggen, fortsettelsen.
16 des 2010 1 kommentar
in Blogg, MB - utdanningen, Praksis, Utfordringer
Nå er det nest siste gangen jeg sitter her på Mølla kompetansesenter, og jobber i praksis. Jeg tenker at kanskje burde jeg bli litt trist…men jeg gleder meg jo sånn til fortsettelsen! TENK på alt det jeg kan gjøre, det er jo helt vilt! Jeg kan jo kjøre bil, jeg kan skrive, jeg kan lytte, jeg kan snakke, jeg kan holde foredrag, jeg kan gjøre dagen lysere for meg selv og andre. Det er også mye MER jeg kan gjøre. Jeg kan sykle, handle mat alene på butikken, gå meg en tur, leke med hunden, bake, lage mat, rydde, vaske, pusse sølvtøy, pusse messing, og lage kose – kvelder. Herregud så mye jeg KAN!
Før kunne jeg bare kommet opp med tre eksempler på hva jeg kan. Jeg husker dem godt:
1. Kjøre.
2. Skrive.
3. Le.
Det var det jeg mente jeg kunne, men det viser seg jo som så mange ganger at jeg kan mye mer enn jeg selv tror. Det er så merkelig at andre må se det først, og at jeg aldri har tenkt over det. Jeg liker jo å gjøre de tingene jeg kan akkurat som alle andre der ute. Forskjellen nå er at om det er noe jeg ikke kan eller forstår, så SPØR jeg!
Det tok lang tid å få ”kvinnet” meg opp nok til å spørre folk om jeg lurte på noe. Å spørre om hjelp. Først tenkte jeg at jeg måtte bite tennene sammen og bare observere, men så er det nå en gang slik at det er vanskelig å observere ting mange nok ganger siden jeg jobber to dager i uken. Til slutt ble jeg så usikker at jeg måtte lære meg å spørre. Jeg ble overrasket over resultatet og lærte noe nytt hver gang jeg begynte å spørre…og lytte.
Der har jeg noe å lære av barn tror jeg, de spør og graver og mener og ønsker. De lærer jo gjennom å spørre! Tenk om ingen barn spurte noen om noe noensinne, da hadde det ikke vært mye å hente hos dem. Å spørre…det er å leve det. Nysgjerrighet er et fantastisk redskap som jeg manglet i mange år pga. sykdom. Nå er den tilbake. Nå vil jeg spørre, lytte, lære og leve. Det er godt!
Jeg tenkte å begynne en ny tradisjon i bloggen, jeg kommer til å stille et spørsmål som jeg håper flest mulig svarer på. Klar? Er du sikker? HELT sikker? Kanskje du burde hente deg en kopp te først. Ja? Ok, jeg venter her jeg. Tilbake alt? Hurra, her kommer spørsmålet:
Kan du nevne MINST ti ting du er flink til? Enten store eller små ting, jeg har jo nevnt noen selv, men jeg er ute etter hva DU er flink til, du som leser dette.
Legg igjen svar i kommentarfeltet 
~Ingvild~
Kjære alle sammen
15 des 2010 7 kommentarer
in MB - utdanningen, NAV, Praksis, Utfordringer
Kjære alle sammen, la oss ha ett minutts stillhet for MB – utdanningen slik vi kjenner den. Imens foreslår jeg at vi lytter på Bethoovens 5 Symfoni og husker alle de gode minnene fra vår alles kjære MB-utdanning.
Kanskje virker dette litt overdrevent men MB – utdanningen slik vi kjenner den og elsker den er altså død. Hvem har vi å takke for dette? NAV. Er jeg overrasket over dette? La meg si det som Atle Antsonen ville sagt det: NEI! Faktisk er jeg ikke overrasket over at NAV nok en gang ødelegger noe som fungerer. Jeg mener, de har jo så lite å gjøre fra før av, vi må fokusere på at de ansatte på NAV må få ha noe å gjøre de også. Tenk så trist hvis de måtte bruke sin egen tjeneste!
Hvorfor SKRIVER jeg egentlig dette mon tro? Jo, for jeg har akkurat fått vite at MB – utdanningen slik jeg kjenner den nå er død og begravet under alt papirarbeidet NAV har. Nå skal MB-erne blir ”erfaringskonsulenter”. Det betyr at om man har en utdanning som går på astrofysikk kommer du til å ende opp i psykiatrien som erfaringskonsulent. Riktig, du får rett og slett ikke lenger gjøre det du selv mener du er god på, du SKAL jobbe i psykiatrien.
Hvem sin idé er så dette? NAV! Det er godt at NAV vet så utmerket godt hva som fungerer for meg uten i det hele tatt å ha spurt meg, ja dette slår garantert den gangen jeg trodde jeg kunne fly og synes det var en god idé å kaste meg utfor en trapp med et håndkle bundet rundt halsen. (Det gikk for øvrig bra med meg.)
Og så har jeg ennå en kjempegod nyhet. NAV er såpass flinke til å forsinke ting at MB-utdanningen IKKE kommer i gang i løpet av 2011. Da er det jammen bra at de ringer hit til oss som driver den og spør når utdanningen starter opp i år, når vi venter på svar fra NAV om når vi kan starte opp. Ah NAV, kommunikasjonens vugge, der alle vet hva som foregår og ingen står utenfor og ser inn. Spesielt brukerne skjønner MYE av hva som foregår der inne.
Ja folkens, det er godt vi har NAV fra vugge til grav. Hva skulle vi ellers gjort?
Hatt et FUNGERENDE tilbud til de som vil ut i jobb?
~Ingvild~
Har jeg utgjort en forskjell?
15 des 2010 5 kommentarer
in Blogg, MB - utdanningen, Praksis
Ja…det var jo et godt spørsmål. JEG føler i alle fall at jeg har utgjort en slags forskjell. Jeg har betydd noe for noen, det vet jeg med sikkerhet at jeg har. Men en FORSKJELL? Har JEG utgjort en forskjell med noe jeg sa eller gjorde? Ja. Ja, jeg vil faktisk si at jeg har utgjort en forskjell. Det jeg har fortalt og vist av meg selv har utgjort en forskjell, det har betydd noe.
Det beste eksempelet må nok være da jeg holdt foredrag på Veksthuset i Mjøndalen. Flott sted, og en veldig hyggelig gjeng med mennesker. Der stod jeg og holdt foredrag, og det betydde noe! Etterpå fikk jeg høre at jeg var flink, at det jeg hadde sagt hadde betydd noe for noen, at de fikk noe ut av det.
Jeg har holdt en del foredrag for folk i det siste. Jeg tror hver enkelt av foredragene har utgjort en forskjell for i alle fall EN av personene som lyttet til det jeg hadde å si. Jeg trenger ikke et rom fullt av mennesker som henger seg på hvert eneste ord. Det jeg trenger er egentlig den ene personen som lytter, og som tar med seg ordene hjem i hjertet sitt.
I løpet av MB utdanningen har jeg sagt mye. Jeg har kastet ut store ord, lange ord, vanskelige ord og korte ord. Noen ganger til og med morsomme ord. Men mest av alt har jeg lagt ut ord om meg selv og den sykdommen jeg har. Og jeg tror jeg har utgjort en forskjell med det. Jeg tror jeg har brutt noen barrierer, for uansett hvor mye man synser og mener så er stemmehøring fremdeles tabu i samfunnet. Psykose, det store farlige ordet. Jeg tror jeg har utgjort en forskjell ved å snakke om meg selv og mine opplevelser til klassen og til andre.
Når jeg snakker om stemmene så er det ikke bare for å få det ut, det er også for å lære bort noe. Og jeg ser at det utgjør en forskjell, jeg kan påvirke folk med det jeg sier. Og det er litt skummelt må jeg virkelig si, for jeg har jo ikke lyst til å påvirke dem negativt.
Den viktigste forskjellen jeg har utgjort i løpet av MB året har nok med å dele av meg selv å gjøre. Jeg har fortalt at selv om jeg hører stemmer og sliter innimellom, så er jeg verken farlig, slem, eller vil myrde noen. Faktisk har jeg det bra, jeg er smart, jeg har gått ferdig MB-året, og jeg har noe å gi noen der ute.
Ja. Jeg har utgjort en forskjell, og det skal jeg fortsette å gjøre!
~Ingvild~
