Mobbing
10 feb 2011 4 kommentarer
I grunn hadde jeg tenkt å ta opp et helt annet tema i dag, men dette temaet er overalt for tiden, så i dag får dere et lite innblikk i hvordan hverdagen var for meg som barn. Foreldrene mine gjorde sitt beste for å stoppe mobbingen, men lærerne mente jeg ikke tålte noen ting. La oss begynne slik.
I VG står det mye om mobbing for tiden. Det er bra og dårlig på samme tid, for det drar opp mange vonde minner. Jeg har blitt mobbet mye, helt til “voksen” alder (jeg blir nok aldri helt voksen nei, hurra for det) og jeg husker mye av det vonde. Jeg husker å ha blitt drapstruet to ganger til og med:
Som liten, husker jeg at det fantes øredobber som på en måte var klistremerker. Man klistret dem på øreflippene, og det var mange flotte farger og former. Slike hadde jeg fått/kjøpt. Det var så gøy med dem og de var så innmari fine! Etter en helg kom vi hjem (jeg og foreldrene mine tror jeg) og broren min hadde tydeligvis hatt besøk/fest. På veggen min var alle de fine klistreøredobbene klistret opp, og en lapp i tillegg. Til sammen stod det: “Ingvild skal dø”.
Jeg husker også å gå ut for å hente posten. Jeg åpnet postkassa og inni lå det en lapp formet som en bil som kjørte på noen. Inni lappen stod det: “Pass deg, for noe.” Jeg fant faktisk ut hvem det var, og selvsagt var det jo “bare for gøy”. Da hadde jeg allerede såret ei kjempegod venninne ved å anklage henne…jeg håper hun har tilgitt meg for den der. Jeg sa tross alt unnskyld, noe de forbaska jentene som lagde den lappen aldri gjorde. Jeg husker at jeg var så redd!
Jeg kunne nevnt i fleng hva mobberne gjorde. Utestenging, jeg ble ledd ut flere ganger, mobbet for klesstil, mobbet fordi jeg gråt så mye, den fine dyre buksa mamma hadde kjøpt til meg selv om vi ikke hadde råd fant jeg klippet opp i garderoben etter en gymtime på ungdomsskolen. Eller da jeg logget meg inn på skolens nettverk i førsteklasse på gymnaset og fikk se at folk synes at jenta i The Exorcist var MYE vakrere enn meg når hun var på sitt skumleste og “styggeste” i filmen. Det gjorde vondt. Og det gjør fremdeles vondt. Jeg vet at det ikke er så lurt å se meg over skuldra for å titte på de minnene, de bringer opp mange ubesvarte spørsmål og mye angst. Samtidig synes jeg det er lurt å få det frem i lyset. Det blir litt som Voldemort i Harry Potter. De som er redde sier “He who shall not be named”. Harry sier alltid Voldemort.
Jeg er ikke redd for de menneskene lenger, men jeg vil ikke møte dem igjen. Ikke fordi jeg fortsatt er sint på dem, for det er jeg, men fordi jeg ikke har noe å si til dem lenger. Hva SKAL jeg si da? “Hei, husker du da du skrev drapstrusler til meg, var ikke DET gøyalt?”. Faktum er at det ikke var særlig gøyalt for ei lita jente å få drapstrusler. Samtidig må jeg jo si at noe godt faktisk kom ut av det hele. Det betyr IKKE at jeg har det greit med det som skjedde.
Det gode som kom ut av det var at jeg fort lærte meg å gå min egen vei. Jeg lærte meg å like det jeg liker, og å ikke gi etter for gruppepress hele tiden (selv om jeg gjorde det noen ganger for å være en av de kule. Det endte alltid med at jeg ble ledd ut) og jeg lærte at jeg ikke trenger å være slem for å bli populær. I tillegg har jeg lært at erfaringene mine kan brukes til noe bra. Erfaringene jeg har gjort meg har faktisk inspirert meg til å ville bli lærer! Som lærer har jeg en sjanse til å gripe inn før det går så langt at folk får drapstrusler på veggen og buksene sine klippet opp i gymmen. Kan jeg bare hindre at EN person går igjennom det samme mobbehelvetet som jeg gjennomgikk, så er det verdt det. Det er faktisk mer verdt enn noe annet jeg kan gi et menneske.
Det eneste jeg ønsker er at mobberne skal si unnskyld til meg for det de gjorde, men jeg veit godt at det ikke er slik det foregår. Derfor tenker jeg heller at jeg har flyttet vekk fra hjembygda mi og at jeg nå har ekte vennskap med folk rundt meg. Jeg har folk som er glad i meg. Jeg har folk som BRYR seg, som ville reist seg opp og passet på meg om noe slik hadde begynt her jeg bor nå. Men noen ganger…sent på kvelden, på en dårlig dag når tankespinnet er som verst, da tenker jeg: “Hadde de rett? Er jeg virkelig så stygg? Det må være sant, jeg er stygg og dum og feit og lat, jeg er ikke verdt noe. De hadde rett hele gjengen.”
Desverre har mobberne mye råderett over tankene mine fremdeles, for jeg slapp jo aldri unna. Jeg hører seks stemmer i hodet og har gjort det siden jeg var fire. De overtok når barna på skolen sluttet, så mobbing? Det var der hele tiden. Nå er jeg “voksen” og jeg vil bare si en ting…jeg kan ikke tilgi. Hvordan kan jeg tilgi når de ikke sier unnskyld?
~Winther~
Ord for dagen fra meg:
Det å rive et menneske fra hverandre er enkelt. Noen velplasserte ord. En drapstrussel eller to. Ødelegge klærne deres… Å gi et menneske trygghet derimot DET krever arbeid det, men fruktene du høster er så mye vakrere enn de du høster med mobbing.
- Ingvild
Grevling i taket? Nei…noe mye verre
01 feb 2011 2 kommentarer
Når edderkoppen angriper!
Her er historien som uten tvil kan få de fleste til å grøsse. Det er også et bevis på at primalhjernen vår, den delen av hjernen som styrer fobiene våre (de vi ikke vet hvor kommer fra i alle fall) fortsatt eksisterer. Her er historien om hvorfor jeg ble sovende på sofaen i omtrent en uke.
Jeg hadde lagt meg for kvelden, lyset var av (noe som er en sjeldenhet fordi jeg er mørkeredd), og jeg var på vei inn i drømmeland. Alarmen på mobiltelefonen var på og jeg var forberedet på å stå opp tidlig dagen etter for å gjøre ting jeg hadde planlagt den dagen. Penn & Teller stod på pcen og jeg hadde hodetelefonene over senga så jeg kunne lytte imens jeg sovnet slik jeg alltid gjør. Etterhvert forsvant jeg ned i drømmeland og alt ble svart. Men plutselig…
Jeg bråvåknet. Det var ingen grunn til at jeg skulle våkne, det var bare en time eller to etter at jeg hadde sovnet, stemmene var ganske rolige kvelden i forveien, og det var passe varmt på rommet. Alt tilsa at jeg skulle få en rolig natt. Mine trådløse hodetelefoner hadde fortsatt strøm så lydene var der fremdeles, noe som alltid er beroligende. Idet jeg åpnet øynene så jeg en GEDIGEN edderkopp på veggen rett ved hodet mitt. Øynene mine åpnet seg i vill frykt og før jeg visste ordet av det hadde jeg rullet ut av senga mi og løpt inn i stua samtidig som jeg hadde lukket døra til rommet mitt grundig. Nå hadde jeg to valg, vekke mamma som skulle på jobb dagen etter, eller legge meg på sofaen og fortelle om monsteret dagen etter. Jeg valgte det siste.
Dagen etter fortalte jeg det til min mor, og istedenfor å kjefte på meg eller å si: “Det er jo bare en edderkopp!” så sa hun: “Kom så skal jeg hjelpe deg å få datamaskinen din ut fra rommet, så ordner vi dette.” Hun hjalp meg å få ut maskinen, mobilen, laderen og mer imens jeg stod og trippet på terskelen til mitt eget rom og gråt mine bitre tårer. Jeg skalv og hyperventilerte og følte meg forferdelig dum fordi jeg er så redd for edderkopper. Men min mor hadde kloke ord å si til meg: “Du kan ikke noe for at du er så redd for slike ting, akkurat like lite som jeg kan noe for min egen frykt for edderkopper. Primalhjernebiten vi fikk fra våre forfedre sier at denne edderkoppen er på størrelse med de farlige og giftige edderkoppene som fantes på deres tid.” Snakker om arv! Kunne jeg ikke heller fått en ubendelig trang til å trene?
Nå skal det sies at ingen edderkopper i Norge egentlig er farlige for mennesker. Joda, det er faktisk en del som er giftige men tennene deres klarer ikke å penetrere menneskehud, de er rett og slett for små, så vi er ikke i direkte fare fra å bli myrdet av giftige edderkopper. Samtidig er det noe i dette med fobi, det ER skummelt å våkne midt på natten og så se en diger edderkopp krabbe bortover veggen. Det betyr faktisk at min hjerne vekket meg fra en dyp søvn for å advare meg mot en potensiell fare!
Nuvel…
Min mor er en formidabel kvinne. Hun er faktisk så tøff at hun ristet klær, sjekket kriker og kroker og støvsugde på mitt rom slik at jeg skulle kunne føle meg trygg igjen. Først for to dager siden klarte jeg å sette min pc inn på rommet igjen for da hadde vi sammen (mest mamma) gått igjennom rommet mitt og sett etter skumle ting. Så reide jeg opp sengen, lagde meg en smoothie bestående av jordbær og banan (nam), og satte meg ved min pc. Nå sover jeg i egen seng igjen, det gjorde jeg fra dagen jeg flyttet pcen tilbake, men du kan banne på at jeg sjekker hver krik og krok før jeg legger meg.
Det er noe i det å sjekke under senga for monstre!
~Winther~
