Masken som sprakk men aldri falt av.
28 okt 2010 4 kommentarer
in MB - utdanningen, Mental Helse, Uncategorized, Utfordringer
Dagens blogginnlegg er litt…annerledes enn de andre blogginnleggene mine. Dette innlegget er mer en oppsummering av mine egne tanker rundt meg selv dette året, og det er alltid litt skummelt å være så åpen, særlig her på nettet. Men noen ting må jeg bare gjennomføre, og dette er en av dem. Kanskje er dere flere, som føler det slik som meg?
Noen ganger ser noen meg. Jeg mener ikke den Ingvild som går ut og er pen i tøyet og har glimt i øyet. Jeg mener den Ingvild som sitter bortgjemt i kroken. Den som gjemmer seg. Noen ganger ser folk den Ingvild som er redd, sjenert, og stille.
I løpet av året ha jeg ikke turt å bli kjent med den lille bylten innerst i skapet. Den skjelvende klumpen som ikke gliser, den bare smiler litt. Den slår ingen vitser, den har ikke noen som helst beskyttelse. Den bare ER. Den er klok. Den har en maske. Og det er masken jeg har blitt kjent med.
På jobb sitter masken hardt plantet. Det passer ikke å være bylten, liksom. På skolen sitter masken ennå hardere, det er ikke tid til å være bylten. Hjemme og blandt venner er masken som sement, jeg skjuler meg bak masken. Alle kjenner masken.
De fleste ganger bruker jeg latter som beskyttelse mot det som gjør vondt. Når jeg vil gråte, ler masken. Det er vondt å gråte. Når jeg vil gjemme meg fordi jeg er så redd, tar masken over og jeg fremstår som uredd og sterk. Bak masken sitter jeg og skjuler redselen.
Noen ganger får jeg lyst til å rive av meg denne positive masken. Jeg kjenner den så godt. Den har nesten overbevist meg om at det er masken jeg er, ikke personen bak. Men river jeg av masken, vet jeg at forandringene står i kø. Jeg vil miste venner, jeg vil miste det jeg tror jeg har nå. Jeg tror jeg har en slags gladfølelse over livet mitt. Men er det virkelig masken som har forandret seg?
Jeg sitter igjen med en følelse av å ha lurt meg selv. Jeg ser på meg selv, og undres på om jeg faktisk LIKER det jeg ser. Hvem er det igrunn jeg prøver å smile til i speilet? Øynene er grønne, men jeg ser liksom ikke helt den samme gnisten som før, og smilet når aldri helt opp til øynene og de bittesmå smilerynkene jeg har sett i det siste.
Den som kjente hele seg skulle fått en premie av meg. Vi har ALLE noe å skjule. Noe vi unngår. Noe som er oss…men som er i veien for det vi har lyst til å gjøre. Som er i veien for den jeg tror jeg har lyst til å være. Noen ganger tror jeg at jeg blir hjulpet til å skjule denne “uønskede” Ingvild. Og det gjør vondt. Det er jo MEG! Men allikevel liker folk rundt meg masken bedre. Den som ikke tar seg nær av noe. Den som ler. Den som er litt upassende og litt dum avogtil. Klarer jeg å bryte gjennom masken en liten stund blir jeg spurt om det går bra, om jeg er syk igjen. Da hopper masken tilbake på plass.
Egentlig vil jeg sitte og lese bøker av store forfattere. Jeg vil ha en gedigen lenestol i skinn og en lampe over så jeg kan lese de mest komplekse verker og fylle hodet mitt med kunnskap. Jeg vil snakke med andre, dype, eksistenielle samtaler, for jeg er så lei av å snakke om legebesøk og ting som ikke betyr noe. Jeg har ikke lyst til å sitte og gjøre ingenting. Jeg vil være Ingvild, på godt og vondt. Sær? Javel, så er jeg kanskje sær.
Jeg vil ha Ingvild tilbake. Noen ganger gråter jeg for meg selv, og lar meg få lov til å savne den jeg trodde jeg skulle bli. Den jeg tror jeg kunne blitt.
Jeg sitter fast bak masken min. Og jeg lurer på hva som skjer når sprekkene blir for store. Vil alle forlate meg? Vil jeg bli alene? Er jeg god nok som jeg er, når jeg er HELE meg?
Det er så mange spørsmål, og det finnes ingen svar som jeg kan få hjelp til å finne. Jeg må finne dem selv.
Ingvild W.N. Portaasen
Medium og Mental Helse
15 sept 2010 2 kommentarer
in MB - utdanningen, Mental Helse
I dag så jeg en nydelig overskrift i Dagbladet:
” JEG KAN SNAKKE MED DØDE MENNESKER!” Her var det altså et medium, Gro-Helen Tørum, som sa hun kan snakke med døde mennesker. Til og med Kong Olav. Hun sier videre:
” – Det er som å åpne meg for et landskap jeg ikke kan forstå. Jeg åpner sansene, og lukter, smaker, hører og ser, sier hun.”
Å som jeg skulle ønske at jeg kunne tro på nettopp det! Tenk så greitt å kunne si ”hei” til de jeg var så glad i selv om de ikke er her! Tenk om jeg kunne sitte hjemme og bare snakke med dem gjennom et medium og bare prate. Hadde leid inn et slikt medium om det var slik det foregikk, prate med de som var i krigen, de som mistet livene sine på en slik tragisk måte, mediumene burde jo blitt satt på alle slags forsvinningssaker! De er jo mediumer, er de ikke? Om personen er død burde de jo LETT kunne finne frem til hvor en forsvunnet person er. Og om de er levende burde de i alle fall finne spor etter denne personen? Og aldri miste nøklene sine, aldri bli frastjålet lommeboka, for de vet selvsagt med en gang hvem som tok den!
Så hvorfor har medium like stor sjanse for å vinne på lotto som jeg har?
Den triste og fryktelig kjedelige sannheten her er jo at det de gjør, er en jobb. En jobb som ingen kan si at de gjør feil, hvor alle sluker ordene deres og forholder seg til det de sier og bruker penger på det. For ingen kan si at gamle tante ”Olga” som døde i 1963 ikke sa: ”Ta deg sammen jente”. Jeg er jo ikke et respektert medium så DET kan jeg jo ikke si.
Eller…er jeg det?
Her kommer det inn, det som irriterer vettet av meg ved disse mediumene. De reiser rundt, går inn i hus, tusler rundt og stopper et sted før de sier ”hmmm ja jeg kan kjenne at jeg blir litt kaldt her” og så går de videre. Opp, ned, et vindpust, en energistrøm, og SPØKELSER PÅ SOVEROMMET! Gud så skummelt. Og så, setter de seg ned i sofaen med disse stakkars fortvilede menneskene som lurer på hvorfor døren går igjen, jeg mener, de har SELVFØLGELIG sjekket om gulvet er helt rett sant? Mediumene lukker øynene, tar et dypt innpust, og tar kontakt med de døde. Ingen andre hører hva de sier, kun mediumene. Inni hodene sine. De snakker, nikker, en gang på tv så jeg et medium ta spøkelset i hånda!
Så mitt spørsmål er: HVORFOR TJENER IKKE JEG PENGER PÅ DETTE?
Jeg må da være verdens beste medium! Jeg hører OGSÅ stemmer inni hodet mitt, jeg burde vært rik jeg nå, bare rusle rundt og si at ”Jaaaa spøkelsene sier at her er det en skatt gravd ned i form av et illeluktende stoff.” Når det blir gravd og de kommer til kloakken, så skal det sies at Norge gjør kloakk om til strøm, bare så dere vet det. Det er en skatt, og det er illeluktende. Men tenk, når mine stemmer begynner å overbevise meg om at de er skumle spøkelser, nei da blir jeg lagt inn på Lier jeg! Jøss, for en overraskelse! Jeg, som tydeligvis er SKAPT for å være et medium! Jeg burde jo bare hive meg uti det og tjene penger!
Hva er det egentlig som gjør at det er en forskjell på meg og et medium? Jeg er syk, mediumet er en person med evner til å se og høre noe utenom det vanlige. Det gjør jeg også. Så hva ER egentlig forskjellen? Er det at mediumet tjener penger? Er det at jeg en gang trodde jeg var en spion utsendt fra CIA for å finne statshemmeligheter i muffinser? Jeg vet ærlig talt ikke hva forskjellen er, men det hadde vært utrolig morsomt å sette et slikt medium på en prøve en gang.
Hvis et medium leser dette kan vel dette mediumet bare ”se” telefonnummeret mitt og ringe meg, så kan vi avtale. Skal få komme på kamera og alt mulig!
Grunnen til at jeg er såpass krass i dette innlegget, er at jeg finner disse mediumene fryktelig smakløse og usensitive. Disse såkalt ”sensitive” sjelene, som ser, hører, lukter, og føler, mer enn oss andre. Jeg både ser, hører, lukter, og føler mer enn mange andre i dette landet jeg også. Men JEG har en DIAGNOSE, bare så det er sagt. Og så tenker jeg på disse stemmehørerne som sitter rundt i Norges land…om de holder seg oppdatert på nyhetene…hva om alle psykotiske mennesker plutselig bestemte seg for at de var mediumer? Spennende tanke eller hva?
Neste gang katten stikker av, prøv å sette frem en skål med mat utenfor døren. Ikke ring til et medium og kast bort pengene dine er du snill. Vi må ikke oppmuntre hallusinasjonene deres, de trenger tydeligvis hjelp til å bli kvitt stemmene sine.
Vi kjører kronerulling på jobben akkurat nå, for å gi henne ett års medlemskap i Mental Helse. Slit det med helsa, Gro-Helen Tørum.
MvH. En noget irritert Ingvild.
