The Transformation Game
31 aug 2010 Legg igjen en kommentar
in MB - utdanningen, The Transofrmation Game
Tatt fra websiden: http://www.findhorn.org/workshops/workshopspage/game.php om Transformation Game:
The Transformation Game®
Sometimes life is filled with blessings, insights, and a heart-felt sense of connection with people around us. Other times we stumble through a series of setbacks, accumulating pain, even falling into depression; and nothing we try seems to help us get out of it. Sometimes someone unexpectedly appreciates us or offers to serve us – or we reach out to help another. Sometimes miracles happen, pain is lifted, new directions open up, and the seemingly impossible occurs.
Oversatt til norsk: Noen ganger er livet fylt med velsignelser, innsikter, og en helhjertet forbindelse med menneskene rundt oss. Andre ganger snubler vi gjennom en serie av tilbakesteg, smerte som bygger seg opp, kanskje man til og med faller inn i en depresjon; og ingenting vi prøver ser ut til å hjelpe oss å komme ut av det. Noen ganger kan en person helt uforutsett gi oss ros eller tilby seg å hjelpe oss – eller vi rekker ut en hånd for å hjelpe andre. Noen ganger skjer mirakler, smerten blir borte, nye dører åpnes, og det tilsynelatende umulige skjer.
”I forgive everyone. I forgive myself. I forgive all past experience. I am free!”
Oversatt til norsk: ”Jeg tilgir alle. Jeg tilgir meg selv. Jeg tilgir alle tidligere opplevelser. Jeg er fri!”
Jeg snakker om en innsikt jeg fikk i løpet av Transformation Game. Spillet består av et brett. Spillbrikker som er gjennomsiktige. 2 – 4 spillere. Forskjellige nivåer man kan stige opp til før man er ferdige. Et stk. Veileder med utdannelse i hvordan å bruke spillmanualen som gjør at spillet blir tilpasset situasjonen. (Det finnes nemlig også en hjemmeversjon om du har tenkt deg til England i fremtiden, men det er uten manualen og veilederen vår). Og mennesker som er villige til å være åpne, ærlige, og vil jobbe med sine intensjoner.
Tre damer, inkludert meg fra klassen, går inn på Mølla kompetansesenter. Inn den første røde døren, inn den neste røde døren, og inn en gang. Innover og innover, og inn i et stort rom. På bordet står det et spillbrett med noen gjennomsiktige spillbrikker på. Tre spillbrikker, tre damer.
”Har dere jobbet med intensjonene deres?” spør Veileder.
Det hadde jeg. Jeg drar opp min intensjon og skriver den på en Post It lapp, de to andre damene gjør det samme. Vi klistrer vår lapp på vår egen side av spillet. Veilederen kikker på oss, smiler. Så er det et englekort, et hovedkort som gjelder oss alle for hele spillet.
”Åpenhet. Det passer bra,” sier veileder. Jeg sier meg godt enig i det. Åpenhet. Det er det jeg er her for i dag. Være åpen og være ærlig. Dette blir bra.
”Er dere klare damer?” spør Veilederen. Det nikkes og mumles og jeg er forferdelig spent og nervøs. Og så er vi plutselig i gang. Vi er på den innerste sirkelen, vi er ikke født ennå. Plutselig blir damen ovenfor født og skal ut på ”evighetsveien” som jeg liker å kalle den. For min del av spillbrettet består også av en slik evighetsvei. Den går i tre ovaler og sløyfer seg sammen på midten. Nesten som en fin liten blomst. Brettet og spillbrikkene er veldig nøytrale. Det fokuseres på mental jobbing her, tenker jeg, ikke på å vinne eller å ha den røde spillbrikken som broren min alltid tar. Hun får et ”setback” altså et ”tilbakesteg”. ”Group setback” altså det kan involvere alle tre som spiller. Det viser seg at den ufødte ved siden av meg får de små smertelappene som følger med tilbakesteget. Jeg synes synd på henne som er ufødt og allerede har smerte. Så er det min tur. Jeg blir født. Bursdagssangen blir sunget, og jeg havner på en ”Intuisjon” del på brettet. Hva sier intuisjonen min meg? Vil jeg gå ut og ta en røyk? Ja sier intuisjonen, men hjertet mitt sier at jeg vil fjerne smerten fra den ufødte personen ved siden av meg. Jeg tar opp mynten som ligger i midten av spillet, knipser den så den spinner i luften, tar den imot, klasker den på hånden og…nei. Så jeg tar ikke smerten bort. Jeg skulle fulgt førstevalget mitt med andre ord.
Og så havner nestemann på et mirakel og vi synger halleluja.
Jeg innser jo nå at det er vanskelig å ta vekk smertene til et ufødt barn. Det er faktisk umulig vil JEG si. Så, intuisjon ja. Følge førsteinnskytelsen. Det er en viktig ting å gjøre. Intuisjonen er noe av det beste jeg har å jobbe med i forhold til andre mennesker og meg selv. Hvis intuisjonen min sier at ”dette er nok ikke bra for meg,” så er det nok ikke bra for meg. Da må jeg ta et valg.
Fysisk nivå. Jeg er på fysisk nivå jeg. Jeg har ikke kommet meg lenger enn som så foreløpig. Under miraklet ble smerten til det ufødte barnet fjernet, vi fikk ta et smertefritt setback, fikk noen små lapper kalt ”Awareness tokens.” Det nærmeste norske ordet jeg kan komme på her er ”Kvalitets kort,” med forskjellige kvaliteter som vi kunne legge på brettene våre, og det ufødte barnet ble et mirakelbarn. Og så fikk jeg røyken min til slutt. Det var utrolig deilig.
Tilbake igjen, sitter vi igjen rundt spillbrettet. Jeg jobber intenst med å komme på løsninger til setbacks, jeg har dem et sted i hodet, klarer kjapt å koble situasjoner til hva kortene beskriver og jeg prøver å forklare hva jeg tenker om de ”kvalitetene” og hvordan jeg kan bruke dem til å komme meg igjennom eller har kommet meg igjennom setbackene og kan levere tilbake ”smertekortene” ved hjelp av ”kvalitet kortene”. For smerten sinker meg gjennom spillet. Har jeg to smertekort og slår 4 på terningen, får jeg bare flytte to plasser frem. Plutselig skyter de andre fart, de kommer gjennom brettene. Emotional level ”Følelsesmessig nivå.” Fysisk nivå er glemt, men jeg sitter fremdeles her. Og lurer på hvorfor. Hvorfor sitter jeg igjen her?
Jeg lurer ikke på det lenger. Det er mye ved den fysiske delen av meg som jeg ikke liker og som jeg har problemer med. Et bein som er litt større enn det andre eller et øre som sitter høyere på hodet enn det andre, og andre ting. Det kom kort som gav meg klump i halsen og innsikter som fikk meg til å smile fordi jeg hadde glemt at jeg kunne tenke slike positive tanker.
Ennå et mirakel. Denne gangen fra damen ved siden av meg. Hun flytter meg til en del av spillbrettet som gjør at jeg ved min tur kan skifte ”Fysisk” med ”Følelser.” Jeg gjør det. Jeg vil jo fremover. Men samtidig lurer jeg på om det er riktig. Er jeg klar for å gå videre? Og så løsner det for meg. Jeg er redd for mine egne fremskritt, for å miste innsikter som er viktige for meg og for å skifte stand når det gjelder meninger og holdninger. Så jeg går videre. Jeg skifter brett. Jeg er fremdeles et hakk under de to damene som spiller med meg, nå er de på Mental level ”Mentalt nivå.” Flott, jeg har gått frem! Selvsagt kjenner jeg på misunnelsen, de går jo så fort frem! Hvorfor gjør ikke jeg det? Fri vilje! DETTE vil jeg, tenker jeg og velger meg en ting. Universet gir meg feedback på at det var nok ikke så lurt akkurat nå. Jeg bekymrer meg ikke.
Det er mye jeg kan si om Transformation Game. Det er i alle fall ikke kjedelig! Praten gikk rundt bordet, det var MYE humor ute og gikk. Svart humor. For meg er det utrolig viktig med humor. Når ting blir for tunge, smeller jeg gjerne til med en vits som får meg selv til å le inni meg når jeg tenker på den. Det er en overlevelsesteknikk, tror jeg. Overlevelsesteknikker kan man aldri få nok av. Men i løpet av Transformation Game fikk jeg teknikker til å LEVE, ikke bare OVERLEVE.
Det som begynte som en litt skummel situasjon der jeg følte at det kom til å bli litt kjedelig, utviklet seg til å bli en kamp. Ikke om å bli ferdig, men å få vekk mine ”Tilbakesteg” fra konvolutten min. Jeg ville ha dem vekk. Men SÅ skjedde det noe. En slags forandring i meg, kan man vel kalle det. Plutselig var det ikke så farlig at de andre var langt før meg. Plutselig var det helt ok å sitte på nivået jeg satt på. Det var faktisk GØY å jobbe igjennom ”tilbakestegene” mine. Misforstå meg rett, det var MYE hard jobbing med velfortjente pauser, men å komme frem til en løsning på noe jeg visste var et problem, å faktisk si den løsningen høyt og problemet høyt, det gjorde noe med meg. Det gjorde at det ble gøy. For da VAR jo ikke det et uoverkommelig problem lenger! Det var noe som kunne LØSES.
Det går mot slutten av tiden som er satt av til Transformation Game for oss tre som spiller i dag. Mirakler, gode intuisjoner og god bruk av fri vilje preger denne dagen. Og MYE hard jobbing med temaer som jeg ikke engang ville ta opp med meg selv. Noen av temaene var de som var kastet inn i sumpdelen av hjernen min. Midt i en stor svart hengemyr som sluker alt, lå de bare der. Men i løpet av dagen har jeg kastet ut en fiskekrok og fått bitt hver eneste gang. Jeg har dratt opp den svarte smørja og SETT på den. Og katalogisert den. Og der var vi ferdige. Rett etter at jeg hadde jobbet meg gjennom den siste av dagens utfordringer i spillet. Jeg sitter fremdeles ett hakk under de andre. Og det er helt greitt.
Vi reiste på cafè rett etterpå, vi tre rundt bordet. Vi drakk kaffe, spiste litt, snakket litt. Forstod litt. Det var befriende å kunne reise på café etter å ha hatt en hard dag med jobbing og mye tunge temaer, og bare være seg selv. Treffe klassekameratene mine utenfor skolen og bare kunne være meg. Jeg likte det hele utrolig godt.
Jeg reiser hjem nå. Jeg har med en klassevenninne i bilen og slipper henne av i byen før jeg reiser videre hjem. Vel hjemme ligger jeg som et slakt i sofaen og halvglaner på tven imens jeg kjenner på hvor sliten jeg er. Deilig. Deilig sliten.
Jeg tror det er først helt på slutten av dagen, når jeg skal sove, at jeg virkelig forstår meningen med spillet.
Det er ikke å bli først ferdig som er målet. Det er veien du går for å komme dit.
For mer informasjon om englekort, se denne websiden: http://www.findhorn.org/inspiration/angels.php?tz=-120
