Hannah sin blogg
08 des 2010 1 kommentar
in Blogg, Utfordringer
http://hannahpetrie.wordpress.com
Dette er en blogg jeg er veldig glad i. Jeg tenkte faktisk å fortelle litt om den bloggen på denne bloggen, slik at du som leser dette også kan se hvor viktig den bloggen kan være for mange mennesker.
Hannah sin blogg er en sterk blogg. Den vitner om et liv som leves til det fulleste, og ei dame som har bein i nesa og vet hva hun vil. Den handler om å være sterk og svak på samme tid, og best av alt, den handler om å overleve, og å bli bedre fra sykdommen sin. Hannah skriver på bloggen sin at hun har diagnosen Paranoid Schizofreni, og måten hun forteller om livet sitt med både bilder og skrift er fengslende og mektig.
Denne bloggen er viktig. Det finnes en del blogger der ute som er pro anoreksi, eller handler om selvskading, eller forteller om suicidalitet og ikke viser at det er en utvei, at det KAN bli bedre. Derfor er Hannah sin blogg så utrolig viktig.
Hannah beskriver en hverdag som er mørk og farlig, men som også er lys, vakker, og trygg. Hun forteller om bedring, om fascinerende tanker, og forklarer godt om sine egne løsninger på utfordringer hun møter i hverdagen. Når jeg har en dårlig dag, går jeg inn på bloggen hennes og leser litt, kikker på bilder, og samler krefter til å smile.
Jeg skulle ønske det var flere blogger som var som Hannah sin blogg er, for den bloggen kan redde liv. Tenk deg følgende scenario: En person sitter med tanker om selvmord, og søker på Internett. Det finnes MANGE sider der man kan få informasjon om metoder, doser på piller osv. Da håper jeg at den personen treffer på Hannah sin blogg, og kan få håpet tilbake.
Kort sagt handler Hannah sin blogg om det beste som finnes i hele verden:
Hannah, og håp.
~Ingvild~
MB – utdanningen og slanking.
08 des 2010 1 kommentar
in MB - utdanningen, Utfordringer
MB – året er ferdig, og jeg tenker tilbake til i sommer. I sommer veide jeg 120 kilo og kunne nesten ikke bøye meg. Jeg hadde masse vann i kroppen og visste at noe måtte gjøres. Men jeg bodde jo alene, og jeg orket bare ikke lage en sunn middag hver dag. Enklere å spise sjokolade og drikke cola. I min familie er det høyt blodtrykk, hjerteproblemer og Diabetes type 1 på begge sider av familien. Jeg var rett og slett i faresonen og jeg følte meg ikke vel.
I løpet av MB – året lærte jeg mye om å respektere meg selv, og å like meg selv for den jeg er. Jeg likte personligheten min, men jeg likte ikke kroppen min i det hele tatt. Jeg var så usikker på meg selv, og jeg kjente at jeg var i ferd med å bli fysisk syk av å være såpass stor som jeg var. Noe måtte gjøres. I sommer sa jeg opp hybelen min og leide overetasjen i leiligheten til min mor. Det, koblet med MB – utdanningen ble redningen for meg.
Min mor går på et kosthold som er designet av Fedon Lindberg. Jeg går også på dette kostholdet, ikke for egentlig å miste vekt, men for å kunne beholde helsa mi. Jeg, som har drukket minst 1 ½ liter cola hver dag siden jeg var 14 sluttet brått med både brus og sjokolade. Effekten var rimelig umiddelbar, og jeg begynte å miste vekt. Sukker ble fy-fy og kroppen min takket meg.
Å holde seg til et kosthold var ikke enkelt i det hele tatt, jeg er fryktelig søtsugen og ELSKER sjokolade. Så jeg og min mor bakte Fedons sjokoladekake og spiser fremdeles ett stykke til kvelden, med en kopp te ved siden av.
MB – utdanningen fortsatte, og jeg mistet mye av overvekten min. Jeg fikk mye positive tilbakemeldinger og det hjalp meg til å fortsette med kostholdet, selv om det var nære på at jeg gav opp en del ganger. Jeg fikk vite at flere hadde begynt på et lignende kosthold og jeg sørget for å legge merke til dem også, slik at de kunne føle på det samme som meg, nemlig positive kommentarer om hvor flinke vi er.
Jeg lærte om å være min egen beste venn på MB – utdanningen. Det betyr også fysisk, ikke kun psykisk. Jeg er jo ikke min egen beste venn om jeg ikke tar vare på kroppen min også, ikke sant? Og jeg har innsett at å spise to digre sjokoladeplater og drikke fem liter cola hver dag, det var ikke å være min egen bestevenn. Det var egentlig å være min egen verste fiende.
Jeg har vært streng med å si ifra at jeg IKKE slanker meg, det at jeg mister vekt er bare en bonus. Kostholdet jeg går på er for å bevare helsa mi, ikke for å gå ned i vekt. Det har menneskene rundt meg akseptert, og det er ikke noen bekymring ute og går.
I løpet av MB – året har jeg lært om selvtillit, selvdisiplin, og selvfølelse. Alle de tre tingene har hjulpet meg til å fortsette å gå på Fedon kostholdet. Når jeg ser meg i speilet nå ser jeg ei dame med bein i nesa som vet hva hun vil, jeg tør å kle meg med tettsittende klær igjen, jeg tenker at andre også ser at jeg har en større selvtillit, og jeg klarer å kontrollere søtsuget til en viss grad.
Som en stor bonus har jeg også sluttet å svinge så mye i humøret. Jeg holder fast med min overbevisning om at da jeg sluttet på sukker, gjorde jeg også min psykiske helse en gedigen tjeneste.
Jeg er lykkelig for at jeg kom inn på MB – utdanningen, for den satte meg i gang med min utvikling som person, og det var den utviklingen som gjorde at jeg til sist bestemte meg for å endre kostholdet mitt, og at jeg fikk nok opplysninger til at jeg forstod at det var en tjeneste til meg selv både fysisk og psykisk.
Det skal også nevnes at det er vanskeligere å gå ned i vekt om man går på medisiner, da særlig antipsykotika osv. fordi disse medisinene tar bort mye av metthetsfølelsen. Det har jeg i alle fall hørt mange si, men allikevel har jeg sett at mange i klassen har begynt på ulike kosthold. Og smilene deres når de forteller om hvor bra det går, er helt fantastiske. De smilene viser at menneskene bak dem har tatt et valg de trives med.
I dag veier jeg 82, 5 kilo og er meget godt fornøyd. Jeg trives psykisk og fysisk, og vet at mye av det er takket være MB – utdanningen som gjorde at jeg turte å velge det utrygge, nemlig et nytt kosthold.
~Ingvild~
Hui hvor det går!
08 des 2010 Legg igjen en kommentar
Hui hvor det går!
Nå er det plutselig slutt. Plutselig er det ikke mer MB dette året. Det er over. Det er ikke flere samlinger, klassen er oppløst og jeg kjenner at jeg sitter igjen med en slags…tomhet. Det er veldig merkelig å ikke skulle på flere samlinger. Ikke stå ute på verandaen med folk i klassen og røyke en kjapp røyk før man løper inn igjen for å få med seg mer kunnskap hjem. Det er faktisk SLUTT for denne klassen. I alle fall er SKOLEN slutt.
Det har vært noen dager med mareritt om fremtiden, det skal jeg ærlig innrømme. I drømmene mine går alt galt og jeg ender opp fullstendig alene og uten håp. Men når jeg våkner, så VET jeg at det bare var en drøm, for jeg har håp nå, MASSE håp for fremtiden min. Jeg tror ikke lenger at jeg er dømt til å være alene resten av livet. Jeg tror ikke jeg er dømt til å sitte hjemme resten av livet heller. Eller være syk resten av livet. Jeg VET at jeg kan klare det jeg vil!
Så hva VIL jeg? HVA er det Ingvild vil, nå som hun er ferdig med MB utdanningen? Jeg vil, og hold dere fast nå, GÅ MER PÅ SKOLE! Jepp, det er det jeg vil. Gå mer på skole. Jeg vil fullføre gymnaset i første omgang. Og om noen skulle lure på hva jeg skal etter det, så vil jeg se om snittet er høyt nok til at jeg kan komme meg inn på lærerskolen. Ehh…ja. Faktisk. Jeg faller i fella jeg, kommer jo fra en familie med lærere nemlig, mamma er lærer, pappa er gammel lærer, den eldste broren min er lærer, grandtante var lærer, bestemor var lærer…dere forstår helt sikkert. Men nå vil altså jeg også bli lærer, fordi jeg elsker å vite at noen lærer noe av meg. Det har en verdi for meg, og det føles så riktig!
Og med den realisasjonen skjønner dere sikkert at jeg avslutter praksisen min her på Mølla kompetansesenter. Det er helt korrekt, jeg er ferdig her den 31 desember, og skal ut og stå på mine egne bein. Da skulle man jo nesten tro at jeg ikke kom til å fortsette å blogge heller, men…det skal jeg. Ingvild går, bloggen består. Hvorfor, spør du? Hvorfor ikke? Det spør JEG om.
Det å være MB-er er så utrolig mye mer enn å sitte og snakke med andre som er psykisk syke eller har vært psykisk syke. MB erfaringen kan brukes i mange tilfeller, ikke bare den jeg er i nå. Jeg vil tro at den kommer godt med i utdanningen min, at jeg har lært meg å møte og ivareta andre på en helt annen måte, akkurat som jeg har lært å ivareta meg selv på en helt annen måte også.
Fremtiden, ja. Ordet smaker så…fjernt. Vet liksom ikke helt hvordan jeg kan beskrive det, men det er noe jeg ikke vet ennå, noe jeg ikke har oppdaget gleden ved ennå, noe jeg skal dele med noen.
Jeg er klar for fremtiden nå, og hva enn den måtte bringe.
~Ingvild~
PS: Jeg hilser alle mine klassekamerater der ute og sier lykke til med fremtiden, hva enn den måtte bringe, er det alltid håp, kjærlighet, og godhet der ute.
OBS! Jeg vil også anbefale dere en blogg skrevet av ei flott dame som jeg er blitt veldig glad i: http://hannahpetrie.wordpress.com Jeg tror dere vil lære mye av den bloggen. Det har i alle fall jeg gjort.
Bloggsensur
01 des 2010 1 kommentar
Jeg vet at det er mange bloggere der ute. VELDIG mange bloggere. Men hvor mange bloggere må gjennom sensuren før de kan legge ut ting? Jeg må det. Jeg kan ikke bare legge ut akkurat hva jeg vil (sånn egentlig) på denne bloggen, selv om de som sensurerer blogginnleggene er veldig greie på det punktet. De er meget hyggelige faktisk, og det meste jeg skriver går greit igjennom sensuren.
Jeg synes det er helt greit med sensur på bloggen. Dette er en blogg jeg skriver for MB, det er JOBBEN min, nå som jeg går i praksis her, og denne bloggen er en del av MB nå. Den er jo til og med linket til fra hjemmesidene til MB utdanningen.( mbnorge.info ). Derfor er jeg opptatt av å gjøre en god jobb når jeg først skriver, og skrive slik at det er gunstig informasjon i det jeg skriver.
Men så har det seg slik at det er en blogg. Det er mine tanker på det som skjer, og mine opplevelser. Er det da riktig å sensurere det? Jeg mener det er helt greit jeg. Det hadde vært noe annet om jeg skreiv om følelsene mine i en gitt situasjon, men akkurat denne bloggen og de innleggene jeg skriver her, er det helt greit at blir lest igjennom. De får jo uansett lese det når det kommer ut på nett, og det er viktig at det er litt avbalansert slik at dette ikke blir en kjempenegativ blogg.
Hittil har jeg kun fått råd om hvordan å forbedre ett innlegg, og hvordan å formulere meg i et annet innlegg. Det synes jeg er helt fantastisk, for det gjør meg jo bare bedre til å skrive! Dessuten får jeg kjappe tilbakemeldinger så jeg slipper å sitte og lure på om det jeg skriver er bra nok. Og jeg slipper fadeser som mange bloggere nok har opplevd, den store skrekken, nemlig menneskene som misforstår og skjeller ut den som har skrevet.
Nei jeg er veldig glad jeg, og synes det er ekstra trygt når bloggen går igjennom sensuren. Da vet jeg at jeg har gjort en god jobb, og da får jeg en mestringsfølelse. Kjempegøy J
~Ingvild~
Forresten er sjefen min en feiende flott person.
Tillit
01 des 2010 2 kommentarer
Tillit er en vanskelig ting. En må gjøre seg FORTJENT til tillit. Det er ikke noe som plutselig er der og blir der. Man kan få tillit og miste tillit, men man må også kunne VISE tillit. Det har jeg hatt store problemer med.
Jeg har siden jeg var liten, hatt vansker med å stole på det folk sier og da særlig om noen gir meg et kompliment. Jeg har stolt på noen få og har opplevd både at disse har forlatt meg og at de har dolket meg i ryggen. Med andre ord har jeg faktisk hatt en grunn til å ikke stole på folk.
Derfor var det utrolig viktig for meg at vi hadde en moralsk taushetsplikt i klassen dette året. Den var ikke på papir, det var ingen underskrifter, det var ikke noe som var skrevet ned som forbød noen å snakke om hva jeg sa i klassen til noen andre. Jeg måtte stole på at de som var der holdt på sitt ord og gjorde at jeg kunne snakke fritt og mene det jeg mener.
Med klassen har jeg forstått at det finnes folk jeg kan stole på. Jeg har forstått at JEG er til å stole på. Jeg holder løftet mitt, og respekterer den moralske taushetsplikten. Det har også gjort at jeg har turt å åpne meg mye mer enn før, og at jeg ikke er så utrolig bekymret for å si noe dumt. Sier jeg noe dumt sier folk i fra til meg! Så kan jeg si unnskyld eller rette på det jeg selv sa før det blir en stor sak ut av det.
Jeg har tillit til de menneskene jeg har gått i klasse med, og veilederne våre. Flotte mennesker som beviser at det fremdeles er gode ting her i verden, og at ikke alt er som i nyhetene i aviser og på tv.
Det har vært godt å kunne snakke i klassen, jeg har følt meg trygg, jeg har hørt andre åpne seg, fortelle meg ting, og jeg har fortalt ting til klassen som jeg ikke har fortalt noen andre. Vel kanskje NOEN andre, som bestekompisen min eller bestevenninna mi. Eller kanskje mamma.
For meg har det vært utrolig viktig at jeg har kunnet vise tillit til klassen og at jeg har fått tillit fra klassen.
For det er med mennesker jeg har tillit til at jeg blir den beste versjonen av Ingvild som jeg noensinne kan bli.
~Ingvild~
Fordommer mot min egen sykdom.
18 nov 2010 1 kommentar
in Utfordringer
Fordommer mot min egen sykdom.
Det er egentlig litt rart, for jeg har en oppfatning om at det finnes så mange fordommer allerede mot schizofreni og alle andre psykdommer allerede. Jeg har jo selv Schizoaffektiv lidelse, og hører stemmer, noe en del folk jeg har møtt skjelver litt i buksene av når jeg nevner det. Så derfor er det kanskje litt rart at jeg har fordommer mot min egen sykdom. Jeg tenkte å ta opp noen av fordommene jeg har.
1. Jeg MÅ ha det vondt.
Forklaring: Det heter jo Schizoaffektiv LIDELSE. Det antyder at jeg lider ved å ha denne sykdommen. Og så kjenner jeg jo en del som har samme og meget lignende diagnoser, og mange av dem har det innmari vondt. Derfor føler jeg at jeg også burde ha det veldig veldig vondt. Men så har jeg ikke det, og da kjenner jeg at jeg skammer meg veldig. For det heter jo LIDELSE. Da burde jeg virkelig LIDE. Men jeg har det jo bra! Faktisk har jeg det helt supert, og koser meg ordentlig for tiden.
2. Stemmene må ha en mening.
Forklaring: Jeg har blitt spurt av alt fra behandlere til nær familie, hvorfor er stemmene der tror du? Når jeg har spurt andre, har de alltid en forklaring. Jeg føler meg så annerledes når jeg sitter der og ikke HAR noen forklaring, fordi jeg nekter å gi stemmene en. Jeg føler at om jeg finner en forklaring på stemmene, så gir jeg dem også en grunn til å være til stede i hodet mitt, og det vil jeg ikke. Samtidig så blir det litt sånn at jeg føler at jeg lurer folk, for stemmene har jo gitt meg en forklaring på hvorfor de er der, jeg bare nekter å godta den. Så jeg skammer meg litt over det også i grunn.
3. Må være innlagt av og til, og veldig lenge.
Forklaring: Jeg har som sagt bekjente, venner, og folk jeg holder nærmest hjertet med samme og lignende sykdommer som jeg selv har. Jeg får stadig beskjed om at noen har blitt innlagt igjen, og lurer på hvorfor ikke JEG har blitt innlagt igjen? Nå er det begynt å bli så lenge siden at jeg ikke føler meg som en del av ”pasientgjengen” mer. Og det er ment på best mulig måte, for det er en spesiell gjeng som deler noe mer enn overfladiske ”Neimen heeei det var lenge siden, nei jøss se på klokka, været er snart åtte, må hjem og vaske håret!” (jepp, det er som jeg skreiv, har opplevd det.) Og nå som jeg ikke er en del av den gjengen føles det litt som om jeg gjør noe galt, for folk som hører stemmer skal jo være innlagt av og til, og gjerne veldig lenge. Sant? Eller…så skammer jeg meg litt for det også, for jeg har ikke vært innlagt på over ett og et halvt år!
4. Kan ikke følge med i samtaler om det er mange folk som snakker i samme rom.
Forklaring: jeg satt nettopp nede i lunsjen. Det tappet mye av kreftene mine men jeg klarte å følge samtalen med en som satt ovenfor meg, og en som satt ved siden av meg, selv om det satt masse mennesker, hele bordet var fullt av folk. (HURRA JEG KLARTE Å SPISE LUNSJ NEDE I KANTINA! WOOOOOO!) Jeg kjenner jo folk som ikke kan følge samtalen om det er to mennesker som snakker mellom seg, og føler at jeg ikke får til å være syk. Er det noe galt med meg mon tro? Så skammer jeg meg litt for det også jeg, det er da bare rett og rimelig, ikke sant?
5. Må gå på sterke medisiner.
Forklaring: Jeg går ikke på medisiner. Jeg kjenner mange MANGE som går på medisiner. STERKE medisiner. Høye doser. Egentlig skulle jeg vel gått på antipsykotika og stemningsstabiliserende medikamenter men det gjør jeg altså ikke. Hvorfor? Fordi jeg ikke liker medisiner, og fordi jeg føler at det går så innmari bra uten dem, og det er psykolog og lege enige i. Tror jeg. Håper jeg?
Gjør jeg egentlig en god nok jobb med å være syk? Er jeg syk nok, egentlig? Eller er jeg bare ”normalt gal” som alle andre mennesker her i verden? Jeg har stilt meg det spørsmålet noen ganger, er jeg egentlig sjukere enn jeg tror selv? Kanskje jeg egentlig er så sjuk at folk egentlig behandler meg uten at jeg skjønner det sjøl? Nei nå blir det for mye paranoide tanker og konspirasjonsteorier her! En liten oppsummering er på sin plass.
Jeg driter egentlig fullstendig i hva andre mener om min sykdom, for å si det litt sterkt. Hva jeg SELV mener er min egen sak. Og jeg kjenner ofte på kroppen at jeg blir utslitt av stemmene, og at jeg får flere symptomer om jeg ikke sover. Og at jeg kan ha utrolig dårlige dager som gjør at jeg må legge meg ned og bare…være til en stund. Og kanskje jeg blir innlagt igjen en gang i fremtiden, men ikke nå. Jeg har FORTJENT å ha det bra, for jeg har VIRKELIG jobbet for det! Jeg har dratt meg opp av søla med god hjelp, og nå sitter jeg her, tørrskodd og blid, og nyter de gode dagene.
Kanskje stemmene forsvinner en dag. Da skal jeg tenke igjennom dette en gang til. Men ikke før den tid!
~Ingvild~
Dagens musikkforslag fra min sjef:
Veronica Akselsen.
Blod og Ild
Kulda kommer!
12 nov 2010 Legg igjen en kommentar
Kulda kommer!
Det begynner å bli kaldt, det blir definitivt mørkere, og jeg vet at Kong Vinter er på vei inn over landet. Men jeg klager ikke, for det er det ingen vits i å gjøre. Vil man ha det varmt hele året så får man jo flytte til et varmere land. I vårt lille land, et godt land, best å bo i ifølge visse undersøkelser, så blir det gjerne så kaldt om vinteren at man skal være rik om man kan fyre med strøm hele vinteren. Og selv da er det jo så mørkt ute at det nesten er umulig å se noe som helst utenfor hjemmets fire vegger. Så her har jeg noen ting som jeg pleier å gjøre når det blir mørkt om kvelden, som kanskje du også får lyst til å gjøre?
.1. Varm sjokolade. Oppskrift spør du?
1 stk Dronning Kokesjokolade
1 stk mørk Freia kokesjokolade
1 stk lys Freia kokesjokolade.
1 liter Helmelk.
Ta en kjele, hell i en halv liter med helmelk, brekk sjokoladene opp i biter og hell dem oppi kjelen. La dem smelte imens du rører godt rundt, det er VIKTIG å røre imens sjokoladen smelter ellers får du en gedigen klump med brent sjokolade sittende fast midt i ei gryte med kokende melk. Og det er ikke så vanvittig kult. Når sjokoladen er smeltet og det har kokt opp heller du i resten av helmelken og rører litt. Så lar du hele greia koke opp, og med en gang det begynner å boble teller du til fem og drar så kjelen av platen. Presto, ferdig varm deilig sjokolade.
.2. Finn frem favoritt pleddet ditt. Ull-pledd, fleecepledd eller at det ser grusomt ut trenger du ikke bry deg om, bare ta det frem og legg det enten på sofaen eller i yndlingsstolen. Dette kan gjerne kombineres med den varme sjokoladen som forhåpentligvis står på bordet foran deg.
OBS! Husk å legge puter i stolen/på sofaen også, det er alltid deilig å ligge støtt og ha noe å hvile hodet på.
.3. Lei/Kjøp en bok du har hatt lyst til å lese. Dette kan gjerne kombineres med de to ovennevnte punktene, eller du kan sette på et tv-program du liker, eller en film. Alt etter hvilken interesse du har. Kanskje vil du heller sitte foran pcen. (Det liker jeg ganske godt.)
.4. Stearinlys er en stor del av kosen og tenner du mange nok hjelper det faktisk også på varmen i huset. Bare husk på å slukke dem FØR du sovner, det er INGEN som vil våkne opp til lukten av røyk i huset og flammer i taket! Stearinlys er deilige stemningsskapere til en slik kosekveld, men de er også farlige. Ikke lek med ild!
.5. Fyr i ovnen! Har du en skikkelig vedovn, så er det ingen som kan si til deg at du ikke får lov til å hive ved i ovnen og tenne på den. Vel teknisk sett kan vel brannvesenet dømme ovnen nord og ned men annet enn brannvesenet og mangel på ved så er det ingen/ingenting som kan hindre deg i å fyre opp i ovnen.
.6. Lag et lite måltid. Da jeg bodde oppi den lille fjellbygda var det du fikk tak i på butikken, det du spiste. Her nede på østlandet er det et mye større utvalg, og jeg har funnet ut at jeg er glad i ost. Så her foretrekker jeg litt sånne fancy Mozzarella oster og slike ting. Hvis du liekr spekemat og slikt, så KOS deg. Eller Takeaway!
.7. En varm dusj kan være med på å sette en god stemning for avslapning. Det er deilig å få løst opp harde muskler under vannstrålen, og har du badekar så blir jeg sjalu, for å ligge i et badekar er noe av det deiligste jeg vet om! Kjøp gjerne enn slik aroma såpe på butikken, sånn med ylang ylang og jasmin og gode deilige greier som sier det skal få deg avslappet. Det er innmari deilig og dufter godt.
.8. Røkelse/Aromalampe. En deilig duft av villroser kan bringe meg i kne noen ganger. Å tenne røkelse er ordentlig deilig, det lukter godt og det er avslappende, så jeg anbefaler det på det sterkeste.
.9. Slå av mobiltelefonen! Et skrekkmoment i min hviledag er hvis telefonen min ringer. Jeg er såpass heldig at jeg bare kan si ifra at jeg ikke tar imot telefoner den dagen og så lar folk meg være i fred. Hvis det ringer en selger så blir jeg så hissig at jeg sier: ”Ta deg en bolle,” og legger på. Så skrur jeg av mobilen. Hvilestunden er hellig!
.10. Ha gjerne med deg noen på hvilestunden. Jeg synes det er godt å ha med meg min mor på slike ting. Vi spiser gjerne et stykke kake og drikker en kopp te imens vi ser på tv og snakker litt sammen, det er en god hvilestund for meg. Det er litt deilig å kunne dele hvilestunden og drømme meg bort til det øyeblikket jeg kommer til å bo i et slott med vollgrav rundt. Og svømmebasseng i kjelleren. Og egen kokk. Og trampoline – rom. Og klatremur. Og klokketårn. Og egen butler. Og en gedigen hengekøye som strekker seg over hele slottet.
Dette er de tingene jeg liker å gjøre på en kald høstkveld/vinterkveld. Det er innmari viktig at jeg tar vare på meg selv, for det er så innmari slitsomt å stå opp til at det er mørkt, og legge seg til at det er mørkt. Så å ta vare på meg selv oppi alt som skjer rundt meg for tiden, er blitt en slags hobby for meg. Hvem vet, kanskje kvelden i kveld blir en kosestund.
Mvh. Ingvild.
Veien videre
12 nov 2010 Legg igjen en kommentar
31 Desember er jeg så vidt jeg vet ferdig med å jobbe her på Mølla Kompetansesenter. Jeg skal ha samtale med sjefen min og veilederen min nå i November og jeg undrer meg fælt over hva som kommer til å bli sagt der. For tiden prøver jeg å overbevise meg selv om at jeg er klar til å dra ut i verden og få meg en jobb som skribent, men jeg er voldsomt usikker. For jeg ER jo egentlig en ganske usikker person.
Det gjelder å overbevise stemmene også, for stemmene er som alltid veldig negative. Jeg får komplimenter for skrivingen min, og det gjør meg usikker. ER jeg virkelig flink til å skrive eller er jeg så dårlig til å skrive at folk føler de må gi meg et kompliment for skrivingen min? Stemmene prøver å overbevise meg om at det er det siste alternativet så da prøver jeg å fokusere på det første. Jeg er sta sånn.
I Januar går jeg i gang med å søke på jobb, mest sannsynlig. Jeg tror jammen jeg skal ha meg en pause også, det har jeg fortjent! Jeg vil ta meg en ferie! Jeg og ei venninne snakket om å reise til London for en helg, bare jeg og henne. Det høres så innmari deilig ut at det tror jeg faktisk at jeg kommer til å gjøre. Jeg og henne, London, og å ha spart meg opp noen kroner for å reise dit.
Og så må jeg søke på jobb. Men hvem i all verden vil ha en person som kan jobbe to dager i uken? Det gjelder å være smart der ute, jeg trenger en jobb hvor ordet ”nei” er akseptert, hvor det er rom for at jeg kanskje må jobbe hjemmefra noen dager, og at de er klar over at jeg KAN bli syk, selv om jeg har det forholdsvis bra for tiden. Så hva er en god jobb for meg?
Jeg kunne tenkt meg å fortsette å skrive. Jeg LIKER å skrive, dele tankene mine med verden på godt og vondt, og vite at noen leser det og tenker over det jeg har skrevet. En jobb jeg kunne gjort er å skrive små innlegg i en avis for eksempel. Jeg kunne skrevet, som jeg gjør her, om mine tanker rundt ting og ikke bare psykisk sykdom, om ALT. Da blir det mange interessante innlegg kan du tro! Og jeg er ikke kjent for å passe munnen min bare så det er sagt.
Og så tenker jeg på det at det blir et helt nytt arbeidsmiljø og nye kolleger og mye nytt å sette seg inn i. Det er ikke så gøy å skulle tenke på det synes jeg, det er heller skummelt om det er noe.
Jeg kunne faktisk også tenkt meg å jobbe med å slipe ned bord og lakkere dem på nytt. Kanskje litt ensformig men det er gøyalt synes jeg. Kanskje kunne jeg fått lov til å fortsette å skrive på denne bloggen, ikke vet jeg.
Jeg har jo selvsagt også lyst til å studere Engelsk. Det er en av mine lidenskaper det der med språk, og da særlig Engelsk. Tenk å kunne bare konsentrere meg på Engelsk, styresettet der og andre ting i flere år? Så DEILIG! Så enormt DEILIG! Gud jeg er KLAR for det nå egentlig. Men orker jeg å sitte på skolebenken igjen? Jeg er så USIKKER!
Jeg får vente til samtalen så får vi se hva som blir sagt før jeg tar en endelig avgjørelse på hva jeg skal gjøre.
Mvh Ingvild.
En jobb en jobb!
04 nov 2010 2 kommentarer
in MB - utdanningen, Praksis, Utfordringer
I helga som var nå, var jeg på hjemstedet mitt for å se på revyen. Revyen var helt fantastisk og jeg så mange MANGE kjente ansikter i salen. Jeg har tross alt vokst opp i en bitteliten fjellbygd hvor alle kjenner alle. Før gruet jeg meg alltid til å reise opp til hjembygda mi, for jeg følte aldri at jeg hadde noe å komme med.
Det var slik at når folk snakket om jobb, ble jeg ekskludert, jeg fikk aldri komme inn i de samtalene. Det var som om det var et samfunn langt der borte, og jeg som arbeidsløs var ikke god nok til å få komme inn i det samfunnet. Det var vondt, og det var slitsomt. Ingenting jeg gjorde var bra nok, føltes det ut som for meg.
Men denne gangen var det annerledes, da jeg kom opp, følte jeg meg klar for å møte menneskene på godt og vondt. Da jeg reiste oppover var jeg egentlig klar for krig, klar til å sette folk på sin plass! Men det var ikke slik det ble. Absolutt ikke i det hele tatt. Det var NESTEN så jeg ble litt skuffet. Men bare nesten.
Folk var hyggelige. De fleste var veldig overrasket over å se meg og jeg ble overrasket over at de ble overrasket, om det gir noen mening for deg som sitter og leser dette. Jeg trodde jo ikke noen hadde savnet meg eller faktisk ønsket å se meg. Men jeg hilste på folk og jeg begynte å kjenne på følelsen av at dette går bra. Jeg har faktisk noe å fare med, jeg ER verdt noe. Jeg er MINST like mye verdt som alle andre her i verden!
Jeg snakket for øvrig med en jeg har kjent rimelig lenge. Han spurte hva jeg drev med og jeg svarte at jeg er MB-journalist og noen ganger holder foredrag og slikt. Han spurte om jeg ikke kunne holdt et foredrag i bygda og, jeg siterer, ”Sagt noen sannhetens ord.” Da ble jeg paff. Jeg ble faktisk ganske satt ut. Ikke fordi han sa de ordene, men fordi han mente det. For meg var det mer enn ord, det var en bekreftelse på at jeg ikke var den eneste som hadde lagt merke til at jeg ble behandlet annerledes. Aller helst ville jeg gi ham en klem og si: ”Tusen takk!” men jeg turte ikke. Jeg har ikke kommet SÅ langt ennå.
Nå skal det sies at hvis jeg noensinne holder et foredrag der oppe så kommer jeg ikke til å dra inn noen enkeltepisoder som har hendt der oppe. Jeg representerer ikke meg selv når jeg holder foredrag, jeg representerer Mølla og MB, og det tar jeg alvorlig!
Utover kvelden fikk jeg vite at det var mange som respekterte meg, savnet meg, tenkte på meg, og var oppriktig glade for at det går så bra med meg som det gjør nå. Jeg så på folk med nye øyne, noen kjente jeg igjen som de som holder seg litt unna, andre kjente jeg igjen som de som hadde ymtet frempå at jeg måtte gå vekk når de snakket. Men alle gav meg komplimenter og jeg kjente at jeg ble glad inni meg.
Når jeg reiste hjem til Østlandet igjen satt jeg foran min kjære pc med mange tanker i hodet. Fortiden virket liksom så fjern, med baksnakking, kryssing av veier for å unngå å hilse på meg, folk som forlater et sted jeg kommer inn på, og min egen usikkerhet i spissen foran meg. Det virket liksom som om folk forstod at jeg hadde dratt videre, og de var stolte av meg. Det er fremdeles en merkelig følelse for meg akkurat det der. At folk, noen av dem gjorde jo at jeg nesten ikke holdt ut i bygda mi, nå er stolte over at jeg har det så bra. Det er nesten så jeg vil hyle at de ikke har rett til det, de har ikke lov å være stolte…men som MB student, og som meg selv har jeg vel kanskje litt lett for å tilgi og å glemme. Så jeg er glad. Jeg er rett og slett glad. Og hvem vet, en dag sitter jeg kanskje der oppe i hjembygda mi og holder et foredrag om å være syk i ei lita bygd, om forskjellige psykiske sykdommer og andre ting.
Jeg ser frem til den dagen.
Et lite eventyr
03 nov 2010 1 kommentar
in MB - utdanningen, Uncategorized
Dette blogginnlegget blir litt utenom det vanlige kan man si.
Det var en gang ei jente som hadde så lyst til å bli Medarbeider med Brukererfaring. I starten var hun veldig usikker på om hun burde søke seg inn på studiet, men hun ble oppmuntret av sine gode medhjelpere Trollemor, Lavmælt og Krølle. Hun sendte inn en søknad og håpet på det beste, og hun ventet en stund. Så fikk jenta beskjed om å møte opp for å tale med to av dem som skulle være med å bestemme hvem som fikk komme inn og hvem som ikke kunne komme inn.
Jenta reiste av gårde for å tale med de to, og møtte Just do it, og Glimtet i øyet. Jenta var forferdelig nervøs og syntes at alle svar hun gav ble helt feil i forhold til hva Just do it og Glimtet i øyet spurte om. Da Jenta gikk, var hun skuffet over seg selv, hun trodde kanskje hun kom til å skuffe Trollemor, Lavmælt og Krølle også, men hun prøvde å svelge skuffelsen og håpe på det beste så lenge som mulig.
En dag hun var på vei inn til Hjernen, ennå en god medhjelper, fikk hun en telefon fra Just do it. Jenta var hjertelig velkommen til skolen. Jenta ville helst danse i gangen til Hjernen men turte ikke fordi hun var redd for å bli låst inne i den veldig skumle Låste Dører Skogen. Jenta snakket lenge med Hjernen om utdanningen hun kom til å få, og var veldig glad for at Hjernen sa at det var bare å sette i gang.
Jenta fortalte det til Trollemor og Trollefar som begge ble meget lykkelige, og Trollekjæresten til Trollefar ble OGSÅ kjempeglad for jenta. Jenta reiste ut på eventyr i en av de mange Panikk Boksene, sånne med hjul som går rundt og rundt på, til et ukjent sted. Der møtte jenta mange andre, blant annet sin gode hjelper Rosa som OGSÅ skulle gå dette studiet.
Jenta jobbet hardere enn hardt, dette var noe hun ville gjøre, noe hun TRENGTE å gjøre mente hun. Jenta møtte mange andre som følte det samme som henne, men de var alle forskjellige. Jenta likte og liker dem VELDIG godt. Sammen har de gjort så mye viktig, tenker jenta. Sammen har de gått frem og klart seg. Jenta tenker ofte på dem som ikke klarte å være med helt til mål, og hun håper at de har det bra.
I klasserommet prøvde jenta å følge med så godt hun kunne. Det var så mye kunnskap hun trengte! Hun suget til seg kunnskapen hun klarte og skrev ned resten fordi hun var så redd for å ikke forstå. Etter hvert innså hun at hun forsto mer enn hun trodde, og at hun slettes ikke var så dum som hun var redd for at hun var. Jenta kjente at hun hadde noe å komme med, noe som de andre ville lytte til, og hun lyttet til de andre, for de var de Kloke og hun forstod at de hadde masse nyttig, vakkert, og gripende å fortelle om. Jenta respekterte og respekterer de Kloke, for de er alle viktige for jenta.
Etter hvert som jenta var på skolen, spredte eventyret seg til det ble TO eventyr. Nå satt hun plutselig og skrev på en Magisk Maskin og jobbet sammen med Just do it, Glimtet i øyet, Gullkronen, Tålmodig og Blomsten, og jenta gjorde jobben sin. Av og til drar hun til og med ut på eventyr helt alene, og det er hun veldig stolt av.
Nå sitter jenta og tenker på at dette eventyret snart er slutt, og at hun skal begynne på et nytt eventyr om ikke så lenge. Det både gleder og gruer jenta seg til, for hun vet at hun kommer til å savne alle de hun har blitt kjent med.
2 Desember er det snipp snapp snute, og så var eventyret ute.
